Kent. Angst. Løping.

img_4830

Eva er ein Kent-fan i slutten av tjueåra eller begynnelsen av trettiåra. Ho bruker all tida si på å løpe og når ho ikkje løper er ho heime og ser på Friends. Ho spiser spagetti med pesto til middag kvar dag og har angst for å bli alvorleg sjuk og døy. Ho har så sterk angst for å ikkje få det ho ønsker ut av livet, at ho paradoksalt nok isolerer seg, unngår vennene sine og dermed går glipp av mykje av det livet kan by på:

To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand. Jeg er ikke redd for å bli eldre, jeg håper tvert imot at jeg får oppleve å bli gammel. Jeg vil bli så gammel, dere aner ikke, bare være her, oppleve alt, og allikevel sitter jeg bare der når jeg ikke løper, bruker ikke tida mi på noen ting. Jeg puster og spiser og ser på TV, og så løper jeg. Dette er jo ikke det jeg vil, men jeg vil allikevel ikke at det skal ta slutt. Vær så snill, la det aldri ta slutt.
(s. 25)

Du dør ikke er svært god roman om å vere ung og om å ha angst og om å ikkje klare å gjere det ein skulle ønske ein kunne gjort. Tematikken, den isolerte, unge, norske hovudpersonen med alle dører åpne, som blir sittande fast i personlege problem, er på ingen måte ny. Snarare tvert imot, tematikken er velbrukt i norsk samtidslitteratur og fleire har kritisert unge, norske forfattarar for å skrive om navlebeskuande hovudpersonaner. Men sjølv om Eva i Du dør ikke tematisk sett føyer seg inn i rekka av hovudpersonar med overveldande personlege problem, vekker ikkje Du dør ikke den irritasjonen eg vanlegvis kjenner når eg les «slike» bøker. Eva blir aldri sjølvmedlidande. Og ho vekker aldri irritasjon. Du dør ikke har eit veldig sterkt forteljargrep, som gir ei ironisk distanse til hovudpersonen. Og då meiner eg ikkje ironisk som latterleggjerande, men som det litterære begrepet som blir brukt for å beskrive at det er ein avstand mellom hovudperson og forteljar. Du dør ikke er skrive i førsteperson, men likevel har forteljarinstansen i teksten heile tida eit kritisk blikk på Eva og angsten ho lever med. Dette er balansert, dermed opplever eg som lesar sympati for Eva, samtidig som framstilling er langt unna den miseren og tristessen denne typen romaner ofte kan vere.

Med tenårene kom redselen i en eller annen form, men uten at jeg kalte det redsel. Den var noe uvant, noe jeg ikke kunne sette ord på. Og den har blitt der og den har blitt større, og jeg sitter i leiligheten min og hører på verden utenfor, på menneskene som får det til, og jeg lurer på hva som skjedde som gjør at jeg ikke får det til. Jeg husker at jeg var en annen, at jeg var en av dem, en av de som går forbi her om kveldene, flere og flere ut over våren, jeg ser dem, på rekke og rad går de der ute i veien, dulter borti hverandre, med klirrende flasker i posene og høye stemmer, på vei fra et vorspiel til en fest, eller et utested, og jeg husker ikke når jeg slutta, men jeg vet at jeg har slutta, for jeg sitter i senga mi og hører på og jeg vet ikke når folk slutta å ringe, men jeg vet at de slutta, for det er lenge siden jeg har tatt telefonen, det er lenge siden jeg ble invitert noe sted.
(s. 21-22)

For meg personleg, er den høge gjenkjennelsesfaktoren absolutt ein av grunnane til at eg liker boka så godt. Men eg meiner bestemt at det er noko meir, i form av ein tekstleg kvalitet, som gjer at denne boka skil seg frå mengden av bøker om mistilpassa unge nordmenn. Boka gir eit bilete av å leve med angst som er til å kjenne seg igjen i, gjennom eit relativt nøkternt og konkret språk. Som denne, kor Eva sitt i vinduet og ser på ungdommane som er på veg til fest. Det er ikkje store ord og abstrakte begrep, det er ikkje eit innvikla biletspråk som skal male einsemda og uroa som ho kjenner på. Ho bare sitt der og høyrer lydane og lurer på når ho slutta. Så konkret og så nøkternt. Slutta. Og samtidig rommer det så utruleg meir. «… og jeg lurer på hva som skjedde som gjør at jeg ikke får det til.» Denne tanken rommer det uforståelege og det uforklarlege i angsten og i isolasjonen. Eva får det ikkje til. Ein treng ikkje seie stort meir, fordi det er så konkret.

Eg burde skrive noko om Kent, om musikken og tekstane og referansane til musikken, om bandet som går i oppløysing og om musikken som skaper fellesskap mellom både ukjende mennesker og gamle venner, om avskjedskonsertane som blir eit steg ut av isolasjonen og ein plass kor Eva igjen møter dei gamle vennene sine. Det er mykje eg kunne ha sagt, både om vennskap og om musikk. Men eg vil heller oppfordre alle til å lese denne boka. Ho er god, nettopp fordi ho er ei så konkret og enkel framstilling av eit liv eg kan relatere til. Derfor runder eg av her: Viss du bare skal lese ei bok til med ein engsteleg og introvert hovudperson som går eller løper gatelangs i Oslo, bør du velje denne.

Du dør ikke
Linn Strømsborg
179 sider
Flamme forlag, 2016.

Takk til Flamme forlag for leseeksemplar. 

14 comments

  1. Denne har jeg tenkt litt på, og nå vil jeg lese den! Fin anmeldelse. Jeg synes ikke Strømsborgs debut, Roskilde, var så bra og mistet interessen for henne der og så glemte jeg bloggen hennes også. Men nå!

    Hvilke andre bøker om unge navlebeskuende tenker du på i anmeldelsen din? Jeg har lenge hatt lyst til å lese mer fra unge, norske forfattere og blir nysgjerrig. Forøvrig syns jeg debatten er interessant og litt ironisk med tanke på at godt voksne forfattere gjerne er enda verre (Knausgård er jo åpenlyst) – men da er det liksom originalt, spennende og aktuelt.

    • Det kan hende “unge” var litt misvisande, for eg tenkte eigentleg på den generelle kritikken retta mot store deler av norsk samtidslitteratur. Begrepet “navlebeskuande” blei vel først brukt då Gert Nygårdshaug kritiserte nettopp Knausgård og han er absolutt ein av dei eg tenker på. I tillegg er det fleire andre bøker eg har lese dei siste åra, kor hovudpersonen vandrer gatelangs og grubler over voksenlivet, frå debutantar som Heidi Furre i Parissyndromet og Ida Hegazi Høyer i Ut til meir etablerte forfattarar som Nils-Øivind Hågensen i Liten, Tore Renberg sine Jarle Klepp-bøker, for ikkje å snakke om Karl-Ove Knausgård, Thomas Espedal og Geir Gulliksen. Lista er lang. Og “unge” var feil, sjølv om ein del av hovudpersonane er relativt unge i ein del av desse bøkene.

      Poenget var eigentleg at sjølv om “Kvinne i 20/30-åra med angst som isolerer seg” høyrest relativt uinteressant ut, så skil denne boka seg frå ein del av dei andre med same tematikk.

      • Ja, det poenget fikk du tydelig frem, og det syns jeg var fint. Det er lett å tenke at navlebeskuende er ensbetydende med “dårlig” eller “kjedelig” med den debatten i bakhodet, men det er ikke noe jeg tenker om “Du dør ikke”.

        Espedal, Knausgård og Furre har jeg vært borti (liker Furre veldig godt), så kanskje jeg skal prøve meg på Høyer etterhvert!

        • I mange tilfeller har jo «navlebeskuande» blitt brukt negativt som kritikk av at litteraturen er for individorientert, så eg ser den. Og det er kanskje det at Strømsborg har fått til å skrive fram ein navlebeskuande hovudperson som likevel ikkje gjer boka dårleg eller kjedeleg, som er det eg vil ha fram. Men eg ser at eg svarte litt sånn økseskaft-aktig på den forrige kommentaren. Navlebeskuande er strengt tatt ikkje eit positivt lada ord.

          • I utgangspunktet ikke, men vi vil jo ha gode bøker om navlebeskuende mennesker så det er i mitt hode ikke noe “galt” i å bruke det ordet i positive sammenhenger også.

            Jeg spurte fordi jeg gjerne vil lese flere bøker i den sjangeren, om unge mennesker. Syns ikke det var feil ord, men skjønner at det kan virke slik når jeg leser kommentaren min.

  2. You had me at running.
    Ante ikke at denne handlet om gatelangs. Har nettopp lest krim om Stocholm maraton og føler meg veldig åpen for løping uansett backdrop. Regner med at mitt ambivalente forhold til snikende sykdommer, fly og…. ehm Putin, kan kvalifisere for sterk gjenkjenning. Kanskje er dette nettopp boka jeg kan stille meg bak i år.
    Var ikke veldig begeistret for Furuset, gjør det noe?

    • Eg synest denne er betydeleg betre enn både Roskilde og Furuset. Særleg Furuset synest eg kjem inn i kategorien nemnd over med litt navlebeskuande hovudpersonar, medan i denne boka er det noko med avstanden som oppstår mellom eg-forteljaren og houvdpersonen, som gjer boka til noko meir.

      Og løpinga er absolutt noko for deg. You can relate.

  3. Jeg har også lest denne boken og likte den den godt. Det er noe igjenkjennbart (om det er et ord:)) i denne boken, og jeg synes litt synd på Eva som strever med sitt. Jeg håper flere leser denne i løpet av høsten.

    Og så er det hyggelig å se at du blogger igjen 🙂

    • Takk! Eg såg du og hadde skrive om denne, men eg fekk ikkje til å kommentere frå mobilen. Men ja, gjenkjennelsesfaktoren er høg. Eg får og medkjensle for Eva og det er eigentleg godt gjort med tanke på kor patetisk ho er i den “sjølvframstillinga” eg-personen gjer. Det er noko med det doble i avstanden mellom forteljar og eg.

  4. Du er så bra!

    “Ein treng ikkje seie stort meir, fordi det er så konkret.” – Nettopp. Det være seg sorg eller angst eller hva som vondt er. Noen ganger er det bare sånn. Ingen store ord, ingen fabulering. Det bare er.

  5. Jeg lånte denne på ebokbib, men den ble levert tilbake før jeg rakk å begynne. Jeg skal prøve igjen. Jeg har lest både Roskilde og Furuseth, og har likt Strømsborgs stemme. Men Roskilde handler bare om musikk, som ikke interesserer meg noe særlig, og Furuseth var liksom en så standard oppvekstroman at den druknet litt i det. Jeg hadde tro på at “Du dør ikke” skulle være noe litt mer, kombinere en stemme jeg liker med litt mer tyngde, og du får meg til å tro at den tanken er rett. Jeg gleder meg!

    For øvrig også veldig glad over å se at du er tilbake her på internettet. Har savnet dine tekster!

    • Takk for det, Elisabeth! 😘

      Eg er einig angåande Furuset som litt for mykje oppvekstroman. For så vidt gode miljøskildringer, men litt “seig”. Musikken har for så vidt stor plass i Du dør ikke og, men meir som eit bakteppe – Eva høyrer på Kent når ho løper og snakker om avskjedsturneen og konsertar ho har vore på, når ho snakker med folk. Det kunne vore interessant å gjere ei lesing kor ein såg nærmare på tekstane til Kent opp mot tematikken i boka, for eksempel. Men det tar ikkje så stor plass at det blir kvelende. Det går heilt fint å lese boka utan å kjenne alle låtene ho refererer til, sjølv om referansene gir ein ekstra dimensjon (eg er sånn som høyrer på Kent på Spotify innimellom og som veit at Isola er ei plate og 747 ei låt. Men eg har aldri kjøpt ein CD eller vore på konsert med dei).

      • Jeg var faktisk på den siste avskjedskonserten her i Oslo i år, men mest fordi samboeren er fan. Så jeg har hørt en del Kent, og er vel mer på nett der enn jeg var i Roskilde boka i hvert fall.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s