Kairos av Jenny Erpenbeck

Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck er ei av dei bøkene eg har lese, som har gjort sterkast inntrykk på meg. Og eg blei oppriktig overraska nå, når eg bladde bakover i bloggen og såg at det er fem år sidan eg las denne boka. Eg hugser boka så godt at eg nesten ikkje kan forstå at det er så lenge sidan. Derfor kasta eg meg over Kairos då eg fann ho på biblioteket. Dessverre er det ofte slik at store forventningar gir stor fallhøgde. Og det var tilfellet med Kairos. Kairos er på ingen måte ein dårleg roman, han er bare ikkje like god som Går, gikk, har gått. Og kanskje ein ikkje kan forvente det heller, all den tid den sistnemnde romanen var heilt spesiell. Kairos er bare passe bra.

Kairos handler om 19 år gamle Katharina som møter den 53 år gamle, gifte diktaren Hans, tilfeldig på ein buss i Øst-Berlin i 1986. Det er kjærleik ved første blikk og vi følgjer livet deira saman i åra som kjem. Gjennom den første tredjedelen av boka var eg like begeistra for Erpenbeck som då eg las Går, gikk, har gått. Eg likte veldig godt korleis ho primært fortalde ei kjærleikshistorie, med livet i DDR som ei slags kulisse i bakgrunnen. Skildringa av kvardagen i Øst-Berlin var bare der, som ei naturleg ramme for forteljinga om Katharina og Hans. Og Erpenbeck er god på å skrive om viktige historiske eller samfunnsaktuelle tema i romanform.

Dessverre mister historia noko av magien sin og boka er altfor lang. Over eit midtparti på langt over hundre sider, får vi ei trøytande gjentaking av sjalusien til Hans. Det er det same om og om og om igjen, og eg blir lei. Ikkje av den sjalu mannen som aldri tilgir kjærasten sin, men av alle gjentakingane og at teksten ikkje utvikler seg. Hans blir framstild som egosentrisk og umoden mann, men dette kunne vore gjort over langt færre sider utan at det ville fått store konsekvenser for romanen. Det blir for langdrygt.

I november 1989 faller Berlinmuren, heilt udramatisk for Katharina sin del, Ho elsker med venninna Rosa:

To kvartaler unna er grenseoverganen Bornholmer Strasse, en hel natt.

Og så hører de på radio mens de spiser frokost neste morgen.
Og møter Katharinas ekskjæreste Sebastian på trikkeholdeplassen, han står og leser, med et oppslått nyhetsmagasin mellom hendene, men da Katharina sier hei, svarer han ikke, ser så vidt opp, rister på magasinet som “Der Spiegel” var et bevis på de utrolige hendelsene, og stotrer: Jeg har akkurat kjøpt dette i en kiosk i Vest-Berlin! Mer sier han ikke, senker bare blikket mot vest-magasinet igjen, og går heller ikke på trikken.
Og da de kommer til forelesningen i kunsthistorie, står den gamle professoren deres der, han som vet mer om Istar-porten i Babylon enn noen annen i hele verden og ikke kunne gjort en flue fortred, og slår seg på brystet og anklager seg selv for ikke å ha tatt kraftig nok til motmæle mot uretten. Men denne vanskelige balansegangen, sier han, den er det ikke først og fremst partiledelsen som har pålagt ham, men hans egne foreldre. Min mor, roper han til studentene, som stort sett bare venter på at forelesningen skal ta slutt så de endelig får se Vesten med egne øyne, min mor roper han, brøt med meg da jeg protesterte mot at Biermann ble fratatt statsborgerskapet! Hun gjorde ikke noe forsøk på å forsones. Det var min straff for balansegangen.
Jeg er sjeleglad, sier han, skjønt han virker mer utmattet enn glad, sjeleglad for at jeg endelig kan kaste av meg slavespråket.
Og ulykkelig over å se mitt folk ramle utfor stupet uten at jeg kan holde dem igjen.

Da skjønner de at det er sant.
(s. 335-336)

Etter denne omveltninga i Berlin, er det som om kulissene kjem i framgrunnen og hovudpersonane i bakgrunnen. Det blir mykje politikk, kultur og oppløysing av DDR. Og der Erpenbeck så elegant klarer å flette inn det politiske i romanen på ein naturleg måte i første del av Kairos og i Går, gikk, har gått, blir det meir oppstykka her. Det er kan hende fordi historia om den sjalu og umodne mannen og kvinna som ikkje går frå han, er like langdryg som før muren falt? Det einaste som har endra seg radikalt er kulissene. Katharina reiser og oppdager verda og overgangen frå DDR til Tyskland er jo ei stor omveltning for den einskilde. Men det flyt ikkje så godt og så naturleg, som Erpenbeck tidlegare har vist at det kan gjere.

Sjølv om boka er minst hundre sider for lang, er ho verdt å lese. Det er som sagt ikkje ei dårleg bok, bare ei bok som burde vore redigert mykje sterkare for å vere ei skikkelig god bok. Kan hende hadde eg likt boka betre om eg ikkje hadde så høge forventningar til forfattaren?

//REKLAME// Vil du lese Går, gikk, har gått? Den kan du kjøpe i min Pokket-butikk. Du får same pris som hos ARK, men eg får ein liten provisjon av salet.

Jenny Erpenbeck
Karios
Omsett av Ute Neumann
Forlaget Oktober, 2022
421 sider

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s