Kent. Angst. Løping.

Eva er ein Kent-fan i slutten av tjueåra eller begynnelsen av trettiåra. Ho bruker all tida si på å løpe og når ho ikkje løper er ho heime og ser på Friends. Ho spiser spagetti med pesto til middag kvar dag og har angst for å bli alvorleg sjuk og døy. Ho har så sterk angst for å ikkje få det ho ønsker ut av livet, at ho paradoksalt nok isolerer seg, unngår vennene sine og dermed går glipp av mykje av det livet kan by på:

To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand. Jeg er ikke redd for å bli eldre, jeg håper tvert imot at jeg får oppleve å bli gammel. Jeg vil bli så gammel, dere aner ikke, bare være her, oppleve alt, og allikevel sitter jeg bare der når jeg ikke løper, bruker ikke tida mi på noen ting. Jeg puster og spiser og ser på TV, og så løper jeg. Dette er jo ikke det jeg vil, men jeg vil allikevel ikke at det skal ta slutt. Vær så snill, la det aldri ta slutt.
(s. 25)

Du dør ikke er svært god roman om å vere ung og om å ha angst og om å ikkje klare å gjere det ein skulle ønske ein kunne gjort. Tematikken, den isolerte, unge, norske hovudpersonen med alle dører åpne, som blir sittande fast i personlege problem, er på ingen måte ny. Snarare tvert imot, tematikken er velbrukt i norsk samtidslitteratur og fleire har kritisert unge, norske forfattarar for å skrive om navlebeskuande hovudpersonaner. Men sjølv om Eva i Du dør ikke tematisk sett føyer seg inn i rekka av hovudpersonar med overveldande personlege problem, vekker ikkje Du dør ikke den irritasjonen eg vanlegvis kjenner når eg les «slike» bøker. Eva blir aldri sjølvmedlidande. Og ho vekker aldri irritasjon. Du dør ikke har eit veldig sterkt forteljargrep, som gir ei ironisk distanse til hovudpersonen. Og då meiner eg ikkje ironisk som latterleggjerande, men som det litterære begrepet som blir brukt for å beskrive at det er ein avstand mellom hovudperson og forteljar. Du dør ikke er skrive i førsteperson, men likevel har forteljarinstansen i teksten heile tida eit kritisk blikk på Eva og angsten ho lever med. Dette er balansert, dermed opplever eg som lesar sympati for Eva, samtidig som framstilling er langt unna den miseren og tristessen denne typen romaner ofte kan vere.

Med tenårene kom redselen i en eller annen form, men uten at jeg kalte det redsel. Den var noe uvant, noe jeg ikke kunne sette ord på. Og den har blitt der og den har blitt større, og jeg sitter i leiligheten min og hører på verden utenfor, på menneskene som får det til, og jeg lurer på hva som skjedde som gjør at jeg ikke får det til. Jeg husker at jeg var en annen, at jeg var en av dem, en av de som går forbi her om kveldene, flere og flere ut over våren, jeg ser dem, på rekke og rad går de der ute i veien, dulter borti hverandre, med klirrende flasker i posene og høye stemmer, på vei fra et vorspiel til en fest, eller et utested, og jeg husker ikke når jeg slutta, men jeg vet at jeg har slutta, for jeg sitter i senga mi og hører på og jeg vet ikke når folk slutta å ringe, men jeg vet at de slutta, for det er lenge siden jeg har tatt telefonen, det er lenge siden jeg ble invitert noe sted.
(s. 21-22)

For meg personleg, er den høge gjenkjennelsesfaktoren absolutt ein av grunnane til at eg liker boka så godt. Men eg meiner bestemt at det er noko meir, i form av ein tekstleg kvalitet, som gjer at denne boka skil seg frå mengden av bøker om mistilpassa unge nordmenn. Boka gir eit bilete av å leve med angst som er til å kjenne seg igjen i, gjennom eit relativt nøkternt og konkret språk. Som denne, kor Eva sitt i vinduet og ser på ungdommane som er på veg til fest. Det er ikkje store ord og abstrakte begrep, det er ikkje eit innvikla biletspråk som skal male einsemda og uroa som ho kjenner på. Ho bare sitt der og høyrer lydane og lurer på når ho slutta. Så konkret og så nøkternt. Slutta. Og samtidig rommer det så utruleg meir. «… og jeg lurer på hva som skjedde som gjør at jeg ikke får det til.» Denne tanken rommer det uforståelege og det uforklarlege i angsten og i isolasjonen. Eva får det ikkje til. Ein treng ikkje seie stort meir, fordi det er så konkret.

Eg burde skrive noko om Kent, om musikken og tekstane og referansane til musikken, om bandet som går i oppløysing og om musikken som skaper fellesskap mellom både ukjende mennesker og gamle venner, om avskjedskonsertane som blir eit steg ut av isolasjonen og ein plass kor Eva igjen møter dei gamle vennene sine. Det er mykje eg kunne ha sagt, både om vennskap og om musikk. Men eg vil heller oppfordre alle til å lese denne boka. Ho er god, nettopp fordi ho er ei så konkret og enkel framstilling av eit liv eg kan relatere til. Derfor runder eg av her: Viss du bare skal lese ei bok til med ein engsteleg og introvert hovudperson som går eller løper gatelangs i Oslo, bør du velje denne.

Du dør ikke
Linn Strømsborg
179 sider
Flamme forlag, 2016.

Takk til Flamme forlag for leseeksemplar.