Pageturner om det usagte

Lydia er død. Men det vet de ikke ennå. 1977, 3. mai, halv sju om morgenen, ingen vet noe annet enn dette helt harmløse: Lydia er sent ute til frokost.

Slik åpner den kritikarroste boka Alt jeg ikke sa av Celeste Ng. Boka fekk ei velfortent topplassering på Amazon si liste over Best Books of the Year i 2014. Den 3. mai 1977 blir morgonrutinane i familien Lee brått avbrotne av at Marilyn oppdager at den 16 år gamle dottera ikkje har sovet i senga si. Etter tre vonde dagar, finn politiet kroppen hennar i innsjøen, like ved bustaden til familien og denne tragedien er omdreiingspunktet for romanen om dei to foreldra og dei tre barna i familien Lee.

Alt jeg ikke sa har ei spennande oppbygging, både når det kjem til kronologi og når det kjem til forteljarperspektiv. Dei fem familiemedlemma veksler mellom å ha synsvinkelen og handlinga blir fortald til ulike tider. Foreldra si oppvekst og studietida deira, då dei møttes på slutten av femtitalet, sommaren 1966 og tida fram mot Lydia sitt dødsfall våren 1977 er sentrale periodar og som lesar får eg fortald viktige episoder frå desse periodane frå dei ulike familiemedlemmene sitt perspektiv. Dermed blir eg som lesar allvitande medan dei litterære karakterane er begrensa av kommunikasjonen dei i mellom, ein kommunikasjon som er svært mangelfull. Dermed får eg innsikt i dei tankane og kjenslene som ektefellene og barna deira ikkje deler med kvarandre. Dette er eit grep som gir eit godt utgangspunkt for ein roman der det usagte mellom menneskene i familien står i sentrum. Denne formen fører jo til ein del gjentaking, der dei same episodane blir fortald fleire gonger. Men fordi det heile tida blir fortald frå ulike perspektiv, skaper dette spenning i teksten.

Fordi lesaren veit så mykje om kva det er dei ulike personane i familien Lee ikkje seier til kvarandre, oppstår det ein veldig spennande dynamikk i teksten. Begge foreldra ønsker alt godt for barna sine, med det resultat at dei ender opp med å påtvinge dei sine eigne draumar i staden for å spørje barna kva dei vil med livet sitt.  Faren, James Lee, er professor i amerikansk historie og ein andregenerasjons kinesisk innvandrar som har kjempa for å ta avstand frå den sosiale klassen som reingjeringsfaren og kantinemora hans høyrde til i. Som einaste asiat i ulike akademiske miljø på femti- og sekstitalet, er han oppteken av at barna ikkje skal kjenne seg utanfor i det sosiale miljøet. Han forsøker heile tida på sin eigen klønete måte å leggje til rette for at barna, og spesielt Lydia, skal bli populære. Han blir imidlertid motarbeida av kona si, Marilyn, som ikkje har forsona seg med at ho aldri fekk studert medisin, slik ho drøymde om. For Marilyn er det å bli kvinnelig lege, i kontrast til si eiga mor som var den ideelle husmora, det ultimate målet. Ho overfører denne draumen til Lydia og stiller høge krav til både skulearbeid og fritidsinteresser. Og Lydia forsøker å imøtekomme ønskene frå begge foreldra.

Faren var så opptatt av hva alle gjorde: Jeg er så glad for at du skal på ballet, jenta mi, aller går på ballet. Håret ditt er så fint sånn, Lyddie, alle har langt hår nå om dagen, ikke sant? Hver gang hun smilte: Du burde smile mer, alle liker en jente som smiler. Som om en kjole og langt hår og et smil kunne skjule alt som var annerledes ved henne. Hvis moren hadde latt henne gå ut slik som de andre jentene, tenkte hun, er det ikke sikkert det hadde hatt noe å si hvordan hun så ut. Jackie Harper hadde ett blått øye og ett grønt og hun var blitt kåret til “mest sosiale jente” i fjor. Eller hvis hun hadde sett ut som alle andre, hadde det kanskje ikke betydd noe at hun måtte gjøre skolearbeid hele tiden, at hun ikke fikk gå ut i helgene før hun var ferdig med alle leksene, at hun ikke fikk lov å gå ut med gutter i det hele tatt. En av delene kunne kanskje overvinnes. Men å bli dratt i begge retninger – ingen kjole, ingen bok, ingen medaljong kunne bøte på det.

I bakgrunnen står storebroren Nath, som drukner litt i glansen av ambisjonane foreldra har for Lydia. For Nath topper det seg når Lydia, i si frykt for å bli aleine med dei to kontrollerande foreldra, forsøker å gøyme inntaksbrevet broren får frå Harvard. Og når Nath omsider får vite at han har komme inn på dette prestisjeuniversitetet, drukner nyheita i at søstera har stryke på ein fysikkprøve. Alt jeg ikke sa blir ein roman som utforsker kva som skjer med ein familie, når det familiemedlemmet “alt” kretser rundt plutseleg blir borte. Foreldre og søsken takler etterforskinga av drukninga veldig ulikt. Og vi får ikkje svar på om det er eit mord, eit sjølvmord eller ei ulykke før heilt til sist i romanen.

I Alt jeg ikke sa tematiserer Celeste Ng ei rekke andre aktuelle problemstillingar, mellom anna kvinnerolla på femti- og sekstitalet, stigma knytta til kjønn og akademisk karriere, stigma knytta til innvandrarbakgrunn og sosial status, ekteskap mellom to mennesker med veldig ulik kulturell bakgrunn og det å vekse opp som barn med asiatiske trekk i eit kvitt miljø. Eg kunne sagt mykje om desse temaa, som blir drøfta på ein i mine auge realistisk måte. Men det som grip meg mest, er skildringa av den skjulte rasismen som familien Lee stadig opplever:

“Vet du at du er den eneste jenta på skolen som ikke er hvit?”
“Er jeg det? Det har jeg ikke tenkt på”. Det var løgn. Selv med blå øyne kunne hun ikke late som om hun passet inn.
“Du og Nath er antagelig de eneste kineserne i hele Middlewood, tipper jeg.”
“Antagelig.”
Jack lente seg tilbake i setet og gned på en liten fordypning i plasten på rattet. Etter en liten stund spurte han: “Hvordan er det?”
“Hvordan det er?” Lydia nølte.
Iblant var det nesten så man glemte det, at man ikke så ut som alle andre. I klasserommet eller i kiosken eller i matbutikken, man lyttet til beskjeder over høyttaleranlegget eller leverte en film til fremkalling eller la en kartong med egg i handlekurven og følte seg som en i mengden. Iblant tenkte man ikke over det i det hele tatt. Og så, iblant, la man merke til at jenta på naboraden satt og så på en, at mannen i kiosken så på en, at gutten i kassa så på en, og man så sitt eget speilbilde i blikket deres: passser ikke inn. Det rykket til som en krok i øyet. Hver gang man så seg selv utenfra, slik andre så en, boblet alt opp igjen. Man så det i skiltet på Peking Express – en tegneseriemann med kinahatt, skjeve øyne, tennene på tørk, spisepinner. Man så det i småguttene på lekeplassen som laget skjeve øyne med fingertuppene – kjing kjong kinamann – og i de større guttene som mumlet kjing kjong kjing kjong når de gikk forbi en på gaten, akkurat så høyt at man hørte det. Man så det når politimenn og bussjåfører snakket langsomt til en, med enkle ord, som om man kanskje ikke forsto engelsk. Man så det på bilder, den eneste med svart hår i gruppen, som om man var blitt klippet ut av et annet bilde og limt inn. Man tenkte: Hei, hva gjør hun der? og så husket man at hun var en selv. Man passet sine egne saker og tenkte på skolen, eller verdensrommet, eller fremtiden, og prøvde å glemme alt sammen. Og så gjorde man det, helt til det skjedde igjen.
“Jeg vet ikke”, sa hun. “Folk bestemmer seg for hvordan du er før de blir kjent med deg.”

Eg har lese ganske mykje nå i sommar, og Alt jeg ikke sa var absolutt eit av høgdepunkta. Det var ei slukebok, som eg brukte litt under eit døgn på å lese. Eg er litt usikker på om boka når opp til “litterær perle”-status, i alle fall gjer ikkje den norske omsettinga det, fordi kvaliteten på språket er svært ujamn. Men dei sterke spenningane mellom karakterane innad i familien og måten desse er skildra på, gjer det likvel til ei svært god bok. Eg forstår korfor Celeste Ng toppa Amazon sine lister i 2014.

Alt jeg ikke sa
Celeste Ng, 2014
omsett av Eivind Lilleskjæret, norsk 2017.
278 sider.
Bastion forlag

Mi utgåve er kjøpt på ebok.no, som hadde sommartilbod på ei heil rekke gode titlar.