Hundre år med stemmerett

I dag er det 100 år sidan det blei innført stemmerett for kvinner i Norge, som det fjerde landet i verda. Jubileumsvåren har blitt prega av ei reaktualisering av debatten om balansen mellom arbeidsliv og heim for kvinner.

Stemme

Stemmerett
Kampen for kvinners rett til å delta i det politiske livet, med Gina Krog og Fredrikke Marie Quam* i spissen, hadde allereie vart i fleire tiår, før kvinner fekk rett til å stemme på lik linje med menn. Det var ei gradvis innføring av stemmerett, først fekk kvinner lov til å stemme ved kommuneval deretter fekk dei begrensa stemmerett ved stortingsval, før dei altså den 11. juni 1913 fekk stemmerett på lik linje med menn. Det betyr i praksis ikkje at alle hadde stemmerett, men at det var dei same begrensningane for stemmerett som gjaldt for kvinner og menn.

Kampen om lik rett til å delta i det politiske arbeidet for begge kjønn, slutter seg inn i ei lengre utvikling av kvinna sine rettar. For medan det på 1700-talet var allminnelig akseptert at kvinna høyrde til i heimen, fekk kvinna med den industrielle revolusjon ein gradvis meir sentral plass i samfunnslivet. Med industrialiseringa auka behovet for arbeidskraft, dermed var det nødvendig at kvinna utvida radiusen sin og begynte å delta i arbeidslivet der det var nødvendig. I siste halvdel av 1800-talet var kvinna i stadig aukande grad delaktig i arbeidslivet der det var behov for meir fysisk arbeidskraft og omsorgsarbeid. Samtidig begynte kampen for at kvinna skulle bli likestilt mannen i det intellektuelle og politiske samfunnslivet. I 1882 begynte den Ida Cecilie Thoresen Krog å studere ved universitetet og i 1884 fekk kvinner offisielt tilgang til å ta universitetsutdanning på linje med menn. Samtidig begynte kampen for kvinna sin rett til å delta i politikken og samtidig begynte altså kampen om kvinna sin rett til å delta i politikken.

Yrkesliv
Kampen for kvinna sin rett til å delta i samfunnslivet på lik linje med mannen, var på ingen måte avslutta med innføringa av stemmerett i 1913. Lenge var det bare enslige kvinner som faktisk deltok i arbeidslivet, gifte kvinner blei framleis forsørga av mennene sine og dei tok ansvar for hus, heim og omsorgsarbeid. Bare dei siste 30 åra har kvinner sin aktivitet og plass i yrkeslivet endra seg og kvinner har fått større plass på arbeidsmarknaden.

Yrkesdeltakelse

Norske kvinner har fått en valgfrihet de fleste andre kvinner bare kan drømme om: abortlov, barnehager, krisesentre og lovverk mot familievold, likestillingslov, en av verdens aller beste foreldrepermisjonsordninger, kvotering av kvinner til maktarenaer i samfunnet. Ingenting av dette har kommet av selg selv, sier Thorkildsen.
(regjeringen.no)

Nå dreier ikkje likestillingsdiskusjonane seg lenger om kvinna sine rettigheiter til å delta i arbeidslivet, men om kor vidt ho har plikt til å bruke dei rettigheitane ho har eller ikkje. Stadig fleire kvinner arbeider frivillig deltid. Likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen provoserte den 8. mars i år ved å seie at det ikkje er like verdifullt å vere heime som å jobbe, og LO-leiar Gerd Kristiansen aktualiserte debatten på ny forrige veke, ved å kritisere dei deltidsarbeid.

Tidsklemmedebatten i 2013
Samtidig som Norge er kåra til verdas beste mammaland av Redd Barna, er det eit stadig aukande problem med eit stadig høgare sjukefråver blant kvinner. Fleire og fleire av sjukemeldingane viser til såkalla “diffuse diagnoser”. Det siste året er det gitt ut ikkje mindre enn tre bøker om “tidsklemma”. Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, Beklager, jeg må være mamma! av Kristine Gamkinn (og kjend som Mammadamen) og Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg. Alle tre utgivelsane diskuterer med ulike innfallsvinklar tidsklemmeproblematikken.

Er tidsklemmediskusjonane, dei mange sjukemelde kvinnene og den store andelen kvinner i frivillig deltidsarbeid eit symptom på ei mykje vil ha meir-haldning blant bortskjemde kvinner i verdas beste mammaland, eller er dette symptomer på at kombinasjonen av yrkes- og familieliv blir for mykje for mange norske kvinner? Debatten er polarisert. Kvinner som sender eittåringar i barnehage, overlater barna til framande i institusjonar svikter barna sine. Kvinner som vel å jobbe redusert i småbarnstida, svikter velferdsstaten ved å ikkje yte etter evne. Eg reagerer på polariseringa. Og eg reagerer på den moraliserande retorikken, når vi diskuterer vala til småbarnsmødrene.

Det at kvinner melder seg ut av arbeidslivet og samfunnsdebatten og trekk seg tilbake til meir tradisjonelle arenaer, er ikkje uproblematisk. Vampus har kommentert kjønnsforskjellar i deltakinga i samfunnsdebatten. Ho viser korleis menn er overrepresenterte i den offentlege debatten, medan kvinner si deltaking i sosiale medier handler om det nære og det sosiale.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter. Medieforsker og professor ved Institutt for journalistikk og medier ved Høskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide, har forsket på kjønn og medier i mange år. Hun mener at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller, fordi de kvinnene som har suksess på nett er de som går inn på tradisjonelle arenaer som hus og hjem, mat og barn. Alle andre steder er det altså menn som dominerer.

Linn Stalsberg argumenterer for at sjølv om det er gode velferdsordningar i Norge, som sikrer kvinners moglegheit til å delta i yrkeslivet, er kampen mot tidsklemmeerfaringa mange kvinner har, noko som bør tas på alvor, ved at vi, som våre formødre fram mot 11. juni 1913 drømmer om ein betre kvardag og betre vilkår for kvinnene:

Stemmerettsaktivistene drømte om en ny hverdag. Det fikk de, men stemmeretten ga ikke kvinner samme makt, posisjon eller inntekt som menn. Den ga heller ikke hjemmearbeidet en slik status at menn kjempet om å få bidra mer der. Kontroll over egen hverdag og innflytelse i samfunnet har vært opplagte kvinnekamper i alle år.
(Feminisme for fremtiden. Aftenposten.no)

Det er gode grunnar til å glede seg over alt som har skjedd gjennom dei siste hundre åra, vere takknemlige for at vi lever i eit samfunn kor det er godt tilrettelagt for å kombinere familie og yrkesliv og juble når Redd Barna kårer oss til verdas beste mammaland. Samtidig må vi ikkje, i denne jubelen, lukke augene for at fleire og fleire kvinner melder seg ut av yrkeslivet gjennom sjukemeldingar for stressrelaterte plager eller frivillig deltid. Vi må ikkje avfeie tidsklemmeerfaringane med lettvint retorikk om at vi tross alt har det så bra. Vi må ta også desse erfaringane på alvor.

Kjelder og tips til vidare lesing:
Store Norske Leksikon: Stemmerett for kvinner i Norge, Kvinnebevegelsen, Gina Krog og Fredrikke Marie Quam.
Linn Stalsberg, Er jeg fri nå? Aschehoug, 2013.
Karianne Gamkinn, Beklager jeg må være mamma. CappelenDamm, 2013.
Olaug Nilssen, Kjøkenbenkrealisme. Samlaget, 2012.

*Det er denne Fredrikke som har gitt namn til Fredrikke på Blindern.

6 comments

  1. Du skriver veldig mange interessante innlegg for tiden, Bjørg! Jeg er enig med deg i alt du skriver her, men stusser over det Stahlsberg sier om at menn ikke har kjempet for å få ta større del i hjemmearbeidet. Hvor tar hun det fra? Det er for eksempel ikke bare kvinner som har kjempet for at menn skal ta ut en større del av foreldrepermisjonen, og stadig flere par velger å dele permisjonen 50-50. Og fremdeles kjemper mange menn en til tider nokså håpløs kamp mot moren om å få delt omsorg for barna etter samlivsbrudd, mot et rettsvesen som fremdeles favoriserer moren av gammel vane. Det kan være ganske vanskelig for en mann å få hovedomsorgen for barna etter et samlivsbrudd, med mindre moren blir erklært usikket som omsorgsperson. Hvis ikke det er å vise et ønske om å få ta del i hjemmearbeidet, så vet ikke jeg. Og det er bare den kampen som utkjempes offentlig, for vi vet jo strengt tatt lite om hva menn forsøker å få til på privaten. Så ja, jeg er enig i at debattene blir altfor polariserte, både når det gjelder menn og kvinner, og debattene blir fort både moraliserende, fordømmende og forenklende.

    • Eg følgjer heller ikkje argumentasjonen til Stalsberg på akkurat det området. Men eg held på å lese Er jeg fri nå? og eit grunnleggjande poeng i argumentasjonen hennar (som eg synest er relevant og interessant) er korleis likestillinga har handla om at kvinna skal nærme seg mannen i langt større grad enn at mannen og kvinna skal nærme seg kvarandre. Og det er kanskje dette premisset som ligg bak argumentasjonen hennar. Men du har jo heilt rett i at i målbare saker, som barnefordelingssaker og foreldrepermisjon, er fedre stadig meir på banen. Så det er ikkje sikkert at dette premisset er udiskutabelt. Slik eg forstår Stalsberg (eg har ikkje lese heile boka ennå, må eg legge til) er grunnen til tidsklemma at kvinner skal vere likestilde i arbeidslivet, utan at dei er likestilde på heimebane. Men det er jo ei forenkla generalisering, det og. I min familie er i alle fall ikkje det tilfelle.

      • Jeg er helt enig i det med at likestillingen for det meste handler om at kvinnen skal nærme seg mannen, istedenfor at kjønnene skal nærme seg hverandre. Da blir alt hjemmearbeid + omsorg for barn plutselig usynlig arbeid uten status som noen må gjøre på fritiden uten å få verken betalt eller kred. Og det er både synd og skam ettersom husarbeid må gjøres, og det er helt forferdelig at omsorg for barn bare fremstilles som et nødvendig pliktarbeid som ingen “tjener” på.

        Jeg diskuterte temaet med en mannlig kollega av meg i dag, og han mente at en grunnleggende feil ved samfunnstrukturen i dag er at kvinner har måttet tilpasse seg et arbeidsliv som er skapt av og for menn. Konsekvensen er at flere kvinner enn menn blir syke/uføre og stengt ute av arbeidslivet. Jeg tror han har et poeng. Og jeg synes det er ganske skremmende at det i dag stort sett føles lettere å ha nyanserte og givende diskusjoner om kjønnsroller med menn enn med kvinner.

        • Det at arbeidslivet er tilpassa av og for menn, er ein av dei tinga Stalsberg og er opptatt av i boka. Ho bruker det som ei forklaring på korfor så mange kvinner erfarer tidsklemme eller blir slitne og sjuke av å stå i full jobb. Eg nikka då eg las det og trur det er mykje i akkurat dette.

          Eg har inntrykk av at veldig mange kvinner er veldig defensive når dei diskuterer denne balansen mellom arbeidsliv og familieliv. Ein blir for opptatte av å forsvare eigne val, til å løfte blikket og diskutere på samfunnsnivå. Eg trur det er viktig å ikkje slutte å diskutere kjønnsroller og likestilling. Eg håper bare at vi får ein meir nyansert debatt, etterkvart.

          • Ja, jeg tror du har rett i det. Det som provoserer meg mest i debattene om kvinner og arbeid, er kvinner som forventer at alle andre kvinner skal velge akkurat det samme som dem, som om de trenger konstant bekreftelse på sine egne valg og dømmer alt annet som forræderi. Jeg skulle virkelig ønske at kvinner kunne være mer romslige og rause i debattene, og gjøre som du sier: diskutere på samfunnsnivå, og la private valg være mer opp til hver enkelt.

            • Ja, eg er heilt einig! Det blir så lett såre og personlege debattar, anten ein snakker om utrygge eittåringar i barnehager eller deltidsarbeidande som ikkje bidrar til verdiskaping. Eg saknar ein diskusjon på samfunnsnivå, kor folk kan trekke til seg såre tær og sjå at samfunnsdebatten ikkje i utgangspunktet er personkritikk.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s