Vanære

Vanære
J. M. Coetzee
Sør-Afrika, 1999.
Omsett av Aud Greff
CappelenDamm 2000
219 sider.

I august las eg omsider Coetzee sin prisvinnande roman Vanære. Eg har hatt boka liggande lenge og eg har lenge tenkt at eg skal lese ho. Nå som eg endeleg har fått gjort det, tenker eg at eg må lese ho ein gong til, på engelsk. Eg har ei sterk kjensle av at den norske omsettinga gjorde at eg gjekk glipp av ein del språklege aspekt. Særleg aner eg at det er eit ordspel som gjekk på grace-disgrace, som forsvinn i omsettinga. Det var noko med namnet på ein bifigur, som fekk meg til å tenke på det. Men til tross for at eg fekk ei kjensle av at omsettinga ikkje fanga opp alle aspekt ved teksten, var dette ei sterk og engasjerande lesaroppleving.

Boka handler om David, ein eldre professor ved universitetet i Cape Town, som arbeider med Byron og romantikken. Han innleiar eit forhold til den svarte studenten Melanie, som noko motvillig går til sengs med professoren fleire gonger. Melanie sin respons på dette David sine tilnærmingar er tydeleg prega av motvilje, men David ser ikkje det sjølv. Det er ubehageleg å lese om jenta som forsøker å vere så passiv som mogleg, medan hovudpersonen gjennomfører samleie med henne, og det synest ikkje som om David sjølv reflekterer vidare over motvilja Melanie viser:

Men ingenting kan stanse ham. Han bærer henne inn på soverommet, trekker av henne de tåpelige tøflene, kysser føttene hennes, overrasket over følelsen hun vekker. Noe å gjøre med fremtoningen på scenen: parykken, den vrikkende baken, det vulgære snakketøyet. Underlig kjærlighet! Likevel fra Afrodites kogger, de frådende bølgers gudinne, ingen tvil om det. Hun gjør ikke motstand. Det eneste hun gjør er å vende seg bort: vende bort munnen, vende bort øynene. Hun lar ham legge henne på sengen og kle av henne, hun hjelper ham til og med, løfter armene og deretter hoftene. Små kuldegysninger farer gjennom henne; med det samme hun er naken, kryper hun under vatteppet som et muldyr og snur ryggen til ham.
Ikke voldtekt, ikke helt, men ikke desto mindre uønsket, tvers igjennom uønsket. Som om hun hadde bestemt seg for å bli helt slapp, la seg selv dø en stund, som en kanin når revens kjever lukker seg om nakken på den. Slik at alt som skjer med henne på en måte skjer et sted langt borte.
(s. 27).

Affæra med Melanie fører til at David slutter på universitetet, og han reiser til dottera, Lucy, som driv ein farm på landsbygda. Ein dag blir dei overfalt på gården og Lucy blir utsett for valdtekt av tre svarte menn. Dette er den andre seksuelle relasjonen mellom svart og kvit, kor kvinna ikkje ønsker det. David reagerer sterkt på overfallet av dottera, samtidig som distansen mellom meg som lesar og hovudpersonen bare blir sterkare og han framstår som mindre sympatisk. David ser ikkje samanhengen mellom det han sjølv har gjort mot Melanie og voldtekta av dottera. I det første tilfellet er maktmisbruket og tvangen psykisk, medan i det andre er det eit meir brutal og fysisk overfall som blir skildra. Som lesar forventa eg ei sjølvransaking etter at Lucy blei voldtatt, men den kom aldri.

David er ein ironisk karakter og det blir etablert ei distanse mellom meg som lesar og hovudpersonen, gjennom desse episodane. Denne auker gjennom romanen og han framstår som mindre og mindre sympatisk. Den kvite akademikaren, Byron-forskaren og spesialisten på romantikken og den europeiske storheitstida, er ein vaklande og utydeleg figur som først blir utstøtt frå sitt eige, det “kvite” akademikarmiljøet, og deretter søker mot det tradisjonelt “svarte” bondemiljøet, kor han heller ikkje finn seg til rette. Med tanke på at dette er skrive fem år etter at apartheidregimet blei oppløyst, er det påfallande korleis David, som i starten av boka har alt det den europeiske, akademiske kulturen har å vere stolt over, blir plukka frå kvarandre til ein stadig mindre og meir patetisk figur. Samtidig med David sitt fall, får den svarte bonden, representert av Lucy sin nabo Petrus, stadig meir makt. Han får til og med Lucy og farmen hennar, med hjelp av den grenseoverskridande adferda si.

Og kanskje er nettopp dette med grenser som blir uklare og som går i oppløysing eit hovudmoment i relasjonane mellom dei kvite og dei svarte i Vanære. David trenger gjennom Melanie sine grenser, Petrus sin slektning er med med på å voldta Lucy og då det viser seg at ho er gravid, legg Petrus press på henne slik at ho gifter seg med han. Og samtidig som den svarte bonden presser seg inn på den kvite sitt territorium, med å ta dottera til David, går han som representant for den europeiske romantikken, med all kulturhistoria som vi er så stolte over, til grunne.

Sjølv om houvdpersonen i all hovudsak er ein stadig meir usympatisk figur og avstanden mellom lesar og houvdperson blir stadig større, er Vanære ei bok eg likte svært godt å lese og som eg veit eg kjem til å lese fleire gonger. Eg blir særleg imponert over måten Coetzee skriv om sosiale forhold, utan å drøfte desse spesifikt. For som lesar får eg eit godt innblikk i mange av dei underliggjande sosiale strukturane og maktstrukturane som karakterane i boka er innforstått med utan at desse blir eksplisitt tematisert og drøfta. Det å skrive fram eit samfunn på den måten Coetzee gjer her, er ein kunst i seg sjølv. Og det er kanskje derfor han er verdig tittelen som nobelprisvinnar.

12 comments

  1. Jeg har nå nikket gjenkjennende til det meste du har skrevet. Det er godt over to år siden jeg leste boken, men dette er en bok man husker lenge. Det var en særdeles ubehagelig bok å lese og jeg husker også at jeg var frustrert og irritert på karakterene gjennom nesten hele boken. Jeg likte ikke karakterene, men jeg likte boken. I motsetning til den Bookernominerte Swimming Home hvor det at jeg ikke likte karakterene også gjorde at jeg ikke likte boken. Jeg tror nok karakterene i Vanære var mer velutviklet. At det i større grad var mulig å forstå karakterene selv om man ikke var enig i de valgene de tok.

    • Det trur eg du har veldig rett i. Eg blir generelt fascinert over bøker, kor ein kjenner på antipatier eller avsky mot hovudpersonen. Det er som om det blir litt motstand i lesinga og eg liker ofte slike bøker betre enn bøker kor hovudpersonen er utelukkande sympatisk. Eg klarer ikkje heilt å sette fingeren på korfor, men det må jo vere langt vanskelegare å skrive ein god tekst kor hovudpersonen er gjennomgåande usympatisk, slik som David, enn ein god tekst kor lesaren identifiserer seg med hovudpersonen.

  2. Denne boken leste jeg for omtrent ett år siden, men leseopplevelsen sitter ennå godt.
    Jeg ble revet med fra første stund selv om boken også var temmelig provoserende,. Jeg husker jeg irriterte meg over det samme som du nevner med at David ikke ser sammenhengen mellom hendelsen med Melanie og voldtekten av datteren, men det er nok som du sier måten Coetzee skriver om samfunn og sosiale forhold på som engasjerer og som gjorde at jeg også likte boken svært godt.

  3. God anmeldelse av en god bok! Har selv bare lest den på engelsk, så jeg kan ikke vurdere oversettelsen, men generelt er vel alltid originalen å foretrekke?! (Forutsetter selvsagt at en har grunnlag for å lese originalen!)

    • Jo, det er generelt det. Eg har veldig mange bøker som blei kjøpt inn, før eg begynte å lese på engelsk. Det begynte eg med, etter å ha studert nokre år, og lese ein del pensum på engelsk. Då eg var yngre syntest eg engelsk var vanskeleg og at det var tungt å lese. Så bokhylla mi er full av omsett litteratur, frå tida før eg knakk den koden. Og desse bøkene les eg gjerne i den utgåva eg har dei. Men når eg kjøper nye bøker nå, vel eg originalspråket, dersom eg kan det, viss ikkje norsk.

  4. Jeg har fått Vanære anbefalt flere ganger før, men aldri så overbevisende som dette. Jeg må prøve å få lest den til våren. Jeg har vært litt skeptisk til Coetzee etter Waiting for the Barbarians. En god og interessant roman på alle måter, men jeg savnet nyanser. Det var akkurat som om hele romanen var i sepiatoner, og da følte jeg meg distansert ikke bare fra karakterene, men fra hele prosjektet. Intellektuelt sett var det en spennende roman. Likevel klarte den aldri å treffe meg følelsesmessig, og jeg krever begge deler for at en roman skal nå helt opp.

  5. Flott omtale! Jeg leste den på engelsk. Syns du virkelig får frem den dypere betydningen av at den Europeiske og akademiske David blir plukket fra hverandre mens den svarte bonden får mer makt. En velskrevet og vond bok som virkelig fletter enkeltpersonens skjebne inn i en større sammenheng. Jeg også savnet en form for selvransakelse etter Lucys voldtekt, og det var deprimerende at den ikke kom. Må være ærlig å si at jeg nok ikke orker å lese den en gang til, selv om den var veldig god..

  6. Flott omtale, Bjørg! Og takk for at du viste meg til denne omtalen. Jeg ser at vi har mange av de samme tankene rundt boka, samtidig som du klarer å formulere mye av det jeg ville si på en bedre måte 🙂
    Det er veldig gøy å lese andres tanker rundt en bok man selv ikke var så begeistret for. Flere synspunkt gir flere nye tanker. Jeg synes Labben sa det så bra; at hun ikke likte personene men at hun likte boka. Det sammenfatter egentlig mye av mine følelser rundt romanen. Jeg tror også at jeg leste boka med litt feil forventninger. Man er vant til amerikansk litteratur hvor undertrykkingen av de svarte er et kjent og mye brukt tema. Jeg hadde nok forventet en sør-afrikansk variant av dette. Og det fikk jeg jo også, men på en litt annerledes måte enn jeg hadde sett for meg. Jeg kommer til å lese mer av Coetzee!

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s