Rikfolk og løgnarar

I løpet av fjoråret fekk eg augene opp for dei mange gode, realistiske, amerikanske YA-forfattarane som John Green og Rainbow Rowell. Og eg liker at det blir skrive ungdomsromanar av høg kvalitet kor handlinga utspelar seg i ei verd og ei tid eg kan kjenne meg igjen i. Og eg liker at det relativt nystarta forlaget Fontini – som har sendt meg anmeldareksemplar av fjorårest store lesarfavoritt på Goodreads, Vi var løgnere – satsar på å få gitt ut bøker i denne sjangeren på norsk. Sjølv om eg ofte er skeptisk til hyper av typen «Årets beste…. », hadde eg trua på Vi var løgnere, nettopp fordi eg tidlegare har blitt ganske begeistra for dei realistiske ungdomsromanane.

VELKOMMEN TIL den pene Sinclair-familien.
Her er ingen forbrytere.
Ingen misbrukere.
Ingen tapere.
I familien Sinclair er alle atletiske, høye og pene. Vi er gammelrike og stemmer på demokratene. Vi har et bredt smil, markert hake og en aggressiv sere på tennisbanen.
Det spiller ingen rolle om skilsmisser river av muskelfibrene i hjertet så det nesten ikke kan slå. Det spiller ingen rolle om fondspengene snart tar slutt, eller om kredittkortregningene blir liggende ubetalt på kjøkkenbenken. Det spiller ingen rolle om pilleboksene står tett på nattbordet.
Det spiller ingen rolle om en av oss er helt desperat forelsket.
Så forelsket
at det må
like desperate tiltak til.
Vi er Sinclairer.
Ingen av oss trenger noen.
Ingen tar feil.
Vi bor – i hvert fall om sommeren – på en privat øy utenfor kysten av Massachusets.
Kanskje du ikke trener å vite mer enn det.
(s. 11)

Med denne åpninga tar 18 år gamle Cadence Sinclair Eastman med seg lesaren til New England, rikingane sitt ferieparadis, til øya kor ho bur kvar sommar saman med besteforeldra, dei tre tantene, dei seks søskenbarna og Gat, den indiske guten med feil hudfarge som bare delvis blir integrert i familien. Cadence fortel om somrane, saman med dei jamngamle søskenbarna Johny og Mirren og Gat, som ho etter kvart forelsker seg i. Vi får skildra tradisjonsrike middagar, bading og leik og vi blir kjend med dei fire eldste barna som kaller seg «Løgnerne». Men som åpninga antyder, er denne familieidyllen ein del av ei fasade, og bak denne fasaden er det som ingen snakker om. Eg dveler ved denne åpninga, nettopp fordi ho er eit språkleg kunststykke i den enkle og samtidig så komplekse skildringa av fasade og skyggeside. I dei fire første linjene, blir stemninga etablert: Sinclair-familien er pen, utan forbrytarar, misbrukarar og taparar. Og utover i romanen får vi gradvis innblikk i kor mykje krefter familien faktisk bruker på å pusse på denne fasaden.

Vi var løgnere blir fortald gjennom hovudpersonen Cadence, som er det eldste Sinclair-barnebarnet og arvingen til øya. Ho fortel om idylliske somrar med iskrem, båtturar og bading og om kjærleiken til Gat. Den paradisiske stemninga gjentek seg sommar etter sommar, men den femtande sommaren er det noko som hender. Cady blir funnen i strandkanten utan klede med ei skade i hovudet. Gjennom dei neste åra strever ho med sterk migrene og hukommelsestap frå ulykka. Og kvar gong ho forsøker å finne ut kva det var som eigentleg skjedde før denne ulykka, får ho beskjed om at legane har sagt at det er best at minnene hennar får komme tilbake av seg sjølv og at ho får hugse i sitt eige tempo. Den sommaren Cady er 17 år, reiser ho tilbake til øya. Ho opplever ein veksande frustrasjon over at alle behandler henne varsomt og at ho heile tida skal skjermast, til og med dei små barna har fått klar beskjed om at ingen får lov til å snakke med henne om ulykka. Men i løpet av dei vekene ho er på øya, opplever ho at hukommelsen kjem tilbake.

Vi var løgnere er ein sterk roman, og fleire gonger får eg assosiasjonar til filmen «American Beauty», når eg les. Cadence si mor, tantene og bestefaren er veldig fokuserte på å oppretthalde den vakre fasaden. Vi skjønner allereie i innleiinga at vi møter ein familie med mange hemmelegheiter, men det er først avslutningsvis at desse hemmelegheitane blir avslørte for Cady sjølv og med henne, for lesaren. Og avslutninga er så dramatisk og så overraskande at eg får behov for å lese boka ein gong til, for å sjå etter alle dei ledetrådane eg har gått glipp av ved første gjennomlesing. Den i utgangspunktet ganske lette historia om tenåringar, sommarflirtar, nattbading, båtturar, isspising og tenniskamper blir dermed drive fram og utvikler seg som ein gotisk spenningsroman. Parallellane til Wuthering Heights som er åpenbare, blir godt forklart av Gat, som samanliknar seg sjølv med Heathcliff. Og den uhyggelege spenningskurva i Vi var løgnere faller i stor grad saman med den like uhyggelege spenningskurva i Wuthering Heights. 

Vi var løgnere er ikkje bare spennande. Det er og ein språkleg sterk roman med eit originalt biletspråk:

I juni denne femtende sommeren fortalte far at han skulle flytte fra oss og gjorde det to dager senere. Han sa til mor at han ikke lenger orket å prøve å bli en Sinclair. Han klarte ikke å smile, orket ikke å lyve, kunne ikke være en del av den pene familien i de fine husene.
Klarte ikke. Orket ikke. Ville ikke.
Han hadde allerede leid flyttebil og et nytt hus. Far la en siste koffert i baksetet på Mercedesen (han lot mamma sitte igjen med Saaben) og startet motoren.
Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. Jeg stod ute på pelene og falt om. Kulehullet åpnet seg og hjertet trillet ut mellom ribbeina og ned i et blomsterbed. Blodet sprutet rytmisk, først fra det åpne såret,
deretter fra øynene mine,
fra ørene,
fra munnen min.
Det smakte salt og mislykket. Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset froan huset vårt, den steinlagte gangveien og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.
Mamma ble streng. Sa jeg skulle ta meg sammen.
Oppfør deg normalt, nå, sa hun. Nå, med en gang! sa hun.
Fordi du er normal. Fordi du kan.
Ikke lag noe opptrinn, sa hun. Trekk pusten. Rett deg opp.
Jeg gjorde som hun sa.
Jeg hadde bare henne igjen.
Mamma og jeg løftet våre markerte haker mens pappa kjørte ned bakken. Så gikk vi inn og ødela alle gavene han hadde gitt oss.
(s. 13-14)

Eg blir fascinert over korleis forfattaren av denne ungdomsromanen drar nytte av typiske verkemiddel frå lyrikken, linjeskift som framhever poeng og skaper pauseringar i lesinga, gjentakingar og ikkje minst av dei voldsomme og pompøse bileta, som fungerer så godt her. Det er ingenting som kan skildre ein femtenåring sin sorg betre enn eit hjarte som ligg og spreller blant peonane. Det er dramatisk. Det er visuelt og det er originalt. Eg liker det.

Som sagt innleiingsvis har eg lese ein del svært gode, realistiske ungdomsromanar i det siste (og eg kjem til å blogge om fleire av dei, framover). Innimellom får eg inntrykk av at forfattarar som henvender seg til eit ungt publikum våger å vere meir direkte, meir samfunnskritiske og meir konfronterande i stilen, enn forfattarar som henvender seg til voksne lesarar. Og nettopp derfor har ungdomslitteraturen noko å gi òg den voksne lesaren. Gjennom Vi var løgnere bruker  e. lockhart sterke verkemiddel, verkemiddel som gjer inntrykk, i kritikken sin av ein hyklersk voksengenerasjon med blankpolerte fasader. Og det gjer boka til ein roman eg som eg kjenner vil feste seg og som eg ikkje vil gløyme med det første.

Vi var løgnere
e. lockhart
USA 2013
Omsett av Hege Mehren
Fontini forlag, 2015
249 sider

Blogginnlegget er basert på eit anmeldareksemplar som eg har fått tilsendt frå forlaget.