Merkelig vær i Tokyo

Det begynner å bli ei stund sidan eg begynte å skrive denne bloggposten. Dei vanskelegaste bokmeldingane eg skriv, er dei som handler om bøker eg er overmåte begeistra for. Det kjennest alltid så kleint å skamrose ei bok – alle vendingane og metaforane er oppbrukte og ord som «perle» eller «unik lesaroppleving» ser ut som eit magaplask når dei kjem på trykk. Så nå sitt eg her med macen i fanget – framleis fanga av stemininga i denne veldig spesielle romanen, ein roman eg har lyst til å anbefale alle eg kjenner å lese – og leiter etter dei riktige orda. Eg veit bare ikkje heilt korleis eg skal gjere det, for det kjennest som om eg bryt ned og øydelegg den vâre stemninga i boka, når eg forsøker å skrive om ho.

Det som er sikkert, er at Kawakami, eller Hiromi – eg er alltid litt usikker på kva som er fornamn og kva som er etternamn, når det kjem til asiatiske namn, men det er ikkje så viktig – Hiromi Kawakami er ein forfattar eg kjem til å lese meir av. Og på same måte som 2007 var året eg oppdaga Haruki Murakami og 2009 var året eg oppdaga Siri Hustvedt, trur eg 2015 kjem til å vere året eg oppdaga Hiromi Kawakami.

P87T.ant_1974_Kawakami

Eg hugser ikkje heilt kva det var som fekk meg til å bestille denne romanen, då eg kjøpte nokre bøker tidlegare i vår. Eg lurer på om det var Kristin Valla si omtale i K-Magasinet, der ho samanlikna Merkelig vær i Tokyo med både Murakami og filmen «Lost in Translation», to av mine favorittar. Og sjølv om eg ser parallellane, kanskje særleg til filmen, der ei ung kvinne faller for ein eldre mann i Tokyo, vil eg påstå at likheiten stoppar der. Og viss eg ser bort i frå skildringane av japansk mat, kultur og levemåte, meiner eg og at parallellane til Murakami sine bøker er få. Merkelig vær i Tokyo er langt meir jordnær, realistisk og mykje sartare i både språk og handling enn Murakami.

Tsukioko er 38 år gammal, då ho tilfeldigvis møter den gamle japansk-læraren sin på ein bar. Til tross for aldersforskjellen, utviklar dei eit heilt spesielt vennskap. Dette vennskapet er skjørt og dei er begge vare for kvarandre sine stemningar og avvisningar. Vennskapet veks seg sterkare og sterkare. Kronologien i romanen er oppstykka, kapitla fortel om einskildepisodar og lesaren får ikkje innblikk i kva som skjer i dagane eller månadane mellom episodane. Og til tross for at dette heilt klart er ein roman, med ei samanhengande forteljing om møtet mellom to mennesker, har kvart kapittel eit novelleliknande preg og eg trur dei kan lesast som sjølvstendige einingar.

Noko av styrken i romanen ligg i den non-verbale kommunikasjonen mellom Tsukioko og læraren Sensai. Den stille tosomheita, dei mange passasjane kor tida bare går og dei to er saman, utan å snakke så mykje og den skjøre stemninga mellom dei to … Det er sterkt. Og eg blir litt redd for at eg skal skrive ihjel stemninga med for mange ord. Og nettopp derfor har denne bloggposten blitt liggjande i utkast-mappa så lenge, for eg veit ikkje heilt kva meir eg skal skrive. Men les Merkelig vær i Tokyo, for språket si skuld; for skjørheita; for mellomromma og nærleiken mellom dei to. Spesielt for mellomromma. Dei er veldig fine og samtidig så uhåndgripelege. Bare les boka, du.

7 comments

  1. Flott omtale Bjørg. Kjenner igjen det du sier om at man så lett kan hylle ihjel en bok med klisjeer. Jeg synes du unngår den fella, og får frem kvalitetene ved boka, og hvorfor du likte den. Jeg har bare blitt mer og mer skeptisk til innlegg av bloggere og anmeldere som skamroser bøker med panegyriske og blurbete klisje-hyllinger. Men det er jo ikke så lett å finne ord som ikke ender i oppbrukte superlativer hvis man liker en bok veldig godt.. At du sammenligner med Murakami er interessant, fordi det gir meg en ide om hvordan denne boka kan være. Jeg har likt det jeg har lest av ham, men det kan jo hende jeg liker denne boka også. Jeg liker også at du skriver ut fra deg selv og ikke gjør deg til en allvitende leser, som enkelte har en tendens til.. (som å skrive hele veien på vegne av “alle andre lesere”, “leseren” vil føle, du vil føle, du lar deg fange, etc etc.. sånne ting irriterer meg. Hvordan kan noen skrive på vegne av “meg” som leser, liksom) Takk, det ble noen hjertesukk her i samme slengen.. Ha en fin dag!

    • Interessant det du skriv om lesaren. Eg trur eigentleg eg ofte bruker det omgrepet, men då meiner eg ikkje meg og deg, men lesaren som ein filosofisk storleik. Eg bruker riktignok sjeldan “du vil føle” for det kan eg ikkje vite noko om. Men eg kan godt seie noko om korleis eg som lesar får sympati eller antipati med ulike karakterar eller liknande. For min del er det nok noko som heng igjen frå studietida og, i oppgåvene vi skreiv då skulle vi halde oss objektive og overbevise sensor om korfor lesinga var legitim. Og då kan ein ikkje synse-føle så mykje. Heldigvis er det litt meir rom for synse-føling i ein blogg.

      Eg samanlikner ikkje så veldig med Murakami. K-magasinet gjorde det og det var årsaken til at eg fatta interesse for denne boka, men eg synest eigentleg ikkje samanlikninga er på sin plass, bortsett frå at begge skriv om Tokyo. Denne er mykje meir jordnær og skjør.

      • Hm, interessant at dere har lært å skrive sånn, om leseren, på studiet. Jeg har lagt merke til at noen anmeldere også gjør det (ikke bare bloggere), også i Klassekampen, særlig de nyere, og det har jeg reagert på. Man kan jo aldri bli helt objektiv i en bokanmeldelse, slik jeg ser det. Presiserer man heller at det gjelder _denne leseren_ som noen gjør, synes jeg det er annerledes.

  2. Fikk lyst å lese boken, også fikk jeg et spark bak av Anita til å gå i meg selv når jeg skriver omtaler 🙂 Vet jeg har en tendens til å ta av, hvis jeg har lest en bok jeg virkelig liker. Tenker på deg og ditt hjertesukk neste gang Anita 🙂

    • Hehe, Tine, det var ikke spesielt deg jeg tenkte på da. Det er mange som gjør det, men det er jo uansett fint at både du og jeg og flere kan tenke gjennom hvordan man skriver omtaler.. Å vær selvreflektert er da bare fint, bare man ikke blir så selvkritisk at man mister gløden.. /gleden? 😉

    • Hihi – eg kan vel bare skrive under på Anita sitt hjertesukk. Og samtidig er det så vanskeleg å finne dei riktige orda, når ei bok er god, nettopp fordi det så lett blir klisjéar av det. Fleirtalet av dei bokomtalene eg aldri har skrive ferdig, som ligg i utkast, er bøker eg er veldig begeistra for, men som eg ikkje klarer å skrive om på “riktig” måte. Det blir liksom kleint uansett korleis eg snur og vender på orda.

      Men for å vere litt meir konstruktiv, kan ein jo skrive meir om korfor ein liker ei bok og mindre om at ein liker ei bok. Det er ofte ein god plass å starte, har eg funne ut, viss ein skal forsøke å navigere bort frå “unik perle” og liknande.

  3. Eg likte denne boka kjempegodt og skal absolutt lese meir av forfattaren. Kjenner meg att i det med å byrje på omtale, for så å la han bli liggjande uferdig i håp om å seinare kunne greie å uttrykke meg enda betre etter å ha sove på det. Så dryg søvnen og det blir ofte til at eg slettar alt eg har skrive. Men eg vil jo fortelje verda om alle fantastiske bøker, så ofte publiserer eg likevel. Trass i halvferdige omtalar kan det hende nokon fatta interesse og las boka. Da har eg i alle fall fått noko godt ut av det. Når det er sagt, så har du alltid gode og fine omtalar!

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s