Om korleis livet tilfeldigvis blei

Si at vi har hele dagen
Anne Kyong-Sook Øfsti
Gyldendal norsk forlag, 2014
Roman 224 sider

Eg kom over boka Si at vi har hele dagen, då eg bladde gjennom listene i eBokBib på jakt etter nytt leitestoff. Familieterapeuten Anne Kyong-Sook Østfi, er ein av årets skjønnlitterære debutantar. Ein av grunnane til at eg åpna boka, var at eg blei fascinert over coveret, over dei mange papirfuglane som flaug i ein retning og den blå fuglen som flaug andre vegen. Illustrasjonen er enkel og samtidig veldig spennande, så eg bestemde meg for å sjå nærmare på denne boka. Og det er eg glad for, for dette er ein roman eg veit eg kjem til å hugse. Lenge.

Si at vi har hele dagen innleier med at den koreanskadopterte familieterapeuten møter opp på sorgcafé, medan ho leiter etter sin måte å forsone seg med søstera Marion sin sjukdom og død på. Psykologen, som kan alt det faglege om sorg, får problemer med å vende tilbake til jobb. Det er ikkje så enkelt å skulle jobbe med andre dine problem, når ein står midt i ei eksistensiell krise sjølv. Til slutt står ho inne på leiaren sitt kontor, for frisk til å vere sjukemeldt og for nedbrutt til å ta klientane sine behov på alvor. Ho får beskjed om å framskynde ferien sin.

Under ein samankomst med dei nærmaste etterlatte, stiller Fannyboy, kjærasten til Marion, spørsmål om ikkje den biologiske mora til Marion burde få vite at jenta hennar er død. Og denne tanken slipp ikkje taket i Rebekka. Så då ho nær sagt blir beordra til å ta ferie, bestiller ho ein flybillett til Korea, kor ho skal forsøke å finne mora til Marion og fortelje henne at ho er død. I Korea møter Rebekka I-Sook, ei av dei mange kvinnene som blei pressa til å overlate eit nyfødt jentebarn til adopsjon, fordi ho som ung, ugift mor ville bringe skam over familien. Rebekka blir og blir kjend med Ji-Su, som studerer og skriv spesialoppgåve om «komfort-kvinnene». Det var dei koreanske kvinnene som blei fanga og brukt som sexslaver av japanske soldatar, under Korea-krigen. Og ho møter Anne-Lone Kyong-Sook, som har same mellomnamn som forfattaren, og som har flytta tilbake til Korea, til tross for eit skuffande møte med mora si. Vi får med andre ord innblikk i ei heil rekke ulike kvinneskjebnar, liv som har utvikla seg i ulike retningar, ei utvikling som i stor grad har vore styrd av små tilfeldigheiter i avgjerande øyeblikk. Og sjølv om det er mange dystre skjebnar, er ikkje forteljarstemma vurderande. Gjennom heile romanen er det ein påfallande usentimental tone, Østfi er ein forfattar som verkeleg meistrar kunsten å vise fram scener og gi lesaren innblikk i stemningar.

I tiden etter at Marion hadde fått diagnosen, erklærte pappa at det norske helsevesenet var det beste i verden. Mamma sa at hun la Marions skjebne i Guds allmektige hender. Pappa fikk en ny hobby, han dekket rosetter og speilrammer med bladgull. Mamma begynte for alvor å rydde i klær og gamle papirer. Jeg slettet meg selv fra Facebook og lærte meg å lage hjemmelaget yoghurt.

Rebekka får ikkje svar på dei spørsmåla ho stilde, før ho reiste. Men ho får ei heil rekke andre avklaringar, både rundt livet hennar, slik der har blitt og rundt livet slik det kunne blitt. Og dette er noko av styrken med denne romanen. For historier om kvinner i trettiåra som leiter etter identiteten sin, finst det mange av. Og mange av dei er så enkelt konstruert, at det bare blir nok ei forteljing om nok ein skjebne. Men Rebekka si jakt på svar, viser seg å vere meir kompleks. Boka har ein åpen, men optimistisk slutt. Sorgen over den døde lillesøstra til Rebekka og det ansiktslause barnet til I-Sook er framleis like sterk, og dei to kvinnene kjem ikkje fram til ein påtrengande forsoning eller erkjenning. Og denne kompleksiteten gjer romanen veldig verkelegheitsnær. For livet er jo fullt av ubesvarte spørsmål, som ein må lære seg å leve med.

Med fare for å ty til ein velbrukt klisjé, så demonstrerer Østfi korleis det er reisa som blir sjølve målet, både i bokstaveleg og overført betydning. Sjølv om Rebekka kjem fram til at ho er glad for at ho har vekse opp i Norge, i samtale med den litt bitre Anne-Lone, opplever ho ei sterk tilhøyrigheit til Korea, når ho kjem dit. Vage minner frå tida fram til ho blei adoptert av foreldra sine kjem til overflata, når ho kjenner lukter og smaker. Og språket er framleis like nøkternt.

Ji-Su ber meg sette meg og peker på en av stolene. Hun spør om jeg har spist bulgogi før.
Vet ikke, svarer jeg og følger med på hvordan hun legger kjøttflakene ned på bordgrillpannen med en pinsett. Koreansk taco, med andre ord, tenker jeg og ser på mens Ji-Su pakker kjøtt og ris inn i et salatblad og spiser med hendene.
Kimchi, sier I-Sook, og legger kinakålbiten på tallerkenen min.
Det må til, tenker jeg og smaker. Først kjenner jeg den salte, syrlige smaken. Så prikker det intenst i hodet, en fornemmelse av noe glemt, men kjent, brer seg i kroppen min, skarpt, tydelig, uten bilder. Så det er slik det er å huske, tenker jeg.

Og på denne måten får Rebekka kjenne på små glimt frå dei første tre åra av livet sitt. Ho får ei kjensle av å høyre til og av å ikkje vere annleis på same måten som i Norge.

Da jeg går inn i t-banevognen forsvinner jeg, ansiktet mitt blir tatt opp i mengden. Jeg blir oppslukt. En ny og annerledes følelse av tilhørighet brer seg i kroppen min. Jeg ligner de andre, de andre ligner meg. En estetisk lengsel jeg ikke visste om, åpenbarer seg; jeg snur meg og ser bakover, ikke ett eneste hvitt ansikt, ikke én skarp linje i synsfeltet, bare et bølgende teppe i sort og brunt.

Eg kjenner at skrivestilen til Østfi appellerer veldig til meg. Ho tar opp sterke tema, som sorg, identitet, tilhøyrigheit, forhold til foreldre og ikkje minst kor tilfeldig det er at eit liv utvikler seg som det gjer. Og ho gjer det på ein veldig lite sentimental og klisjéfyllt måte. Det heile er så rett fram og så enkelt, samtidig som det er så komplekst. Og på toppen av dette, har  Si at vi har hele dagen den finaste sms-flirt eg nokon gong har lese. Ikkje at eg har lese så mange sms-flirtar, akkurat. Men denne romanen ville vore verdt å lese bare for å få med seg den spirande romansen, som eigentleg er ein digresjon gjennom den elles så alvorstunge forteljinga.