Å redde verda med klistremerker

Verdensredderne
Simon Stranger
CappelenDamm 2012
195 sider

Eg fekk boka Verdensredderne tilsendt frå forlaget rundt lanseringsdatoen, i vår, men eg rakk ikkje lese ho før nå i august. Eg hadde likevel høge forventningar til boka, fordi romanen Mnem av same forfattar er blant dei beste bøkene eg har lese.

Verdensredderne er eit ambisiøst prosjekt. Det er ein ungdomsroman om ei gruppe ungdommar som vil redde verda. Hovudpersonen er Emilie frå Bærum, som er mest opptatt av klede, sminke og kva ho skal ha på seg for å imponere klassekameraten Mathias på festen i helga. Ein dag er Emilie innom H&M for å kjøpe seg ei ny t-skjorte. Medan ho leiter etter riktig storleik, ser ho ein gut som klistrer klistermerker over strekkoden på t-skjortene. På klisterlappen står det:

“Kos deg med t-skjorten.
Slavene som sydden den gjorde det ikke.
http://verdensredderne. blogspot.com.”

Emilie blir minst like betatt av guten med klistermerkene, som av arbeidet han gjer. Gjennom bloggen til Verdensredderne søker ho kontakt med organisasjonen. Sjølv om motivasjonen for Emilie si voksande idealisme er todelt, blir møtet med Antonio og Verdensredderne med på å forandre henne, og ho går frå å vere ei sjølvopptatt og sjølvsentrert jente som bruker mykje tid framføre speilet, til å bli eit fullverdig og engasjert medlem av den hemmelege aksjonsgruppa. Til å begynne med, synest eg den overfladiske pappajenta er litt for overfladisk. Eg trur ikkje heilt på henne, ho er litt for stereotyp:

– Hallo! Roper Emilie, som vanlig. Faren skrur av kranen og peker på kinnet sitt, som et tegn på at Emilie skal komme inn på kjøkkenet og gi ham en klem.
– Det er ti minutter til middag, sier han.
– Supert. Skal bare henge av meg, sier Emilie.
Henge av seg betyr ikke bare å ta av jakken og finne en knagg der den ikke vil ramle ned. Det betyr også å gå på do, sjekke sminken, sette seg ved skrivepulten og høre den summende lyden av harddisken som våkner. Ida har allerede sendt henne en lenke til Mangos vårkatalog for 2010, og et bilde av den svarte kjolen. Reklamebildet viser en tynn jente som poserer foran et bilvrak, der gresset har vokst gjennom hjulkapsler og vinduer. Sminken er overdreven, og håret bustete, men kjolen er fin. 399,-.
– Nå er det middag, roper faren fra kjøkkenet.
– Kommer! svarer Emilie og klikker på enda et bilde av kjolen, der man får sett detaljene litt bedre. Det er den kjolen hun må ha på seg på festen, det er det ingen tvil om, men har hun råd til den? Hvis hun spør foreldrene om litt ekstra penger, så kan det gå. Hun burde egentlig ha fylt opp kontantkortet også, og liker ikke å spørre dem om så mye penger på én gang, men det er ikke så ofte hun kjøper klær heller. Ikke i forhold til mange andre på skolen i alle fall, tenker hun og klikker seg videre gjennom alle klærne. Bukser. Bluser. Sko.

Forandringa Emilie gjennomgår, etterkvart som ho faller for Antonio, blir medlem av aksjonsgruppa og bytter ut alle dei fine kleda sine med secondhand-klede for å passe betre inn saman med dei andre Verdensredderne, er og veldig stereotyp og slik sett er plottet forutsigbart.

Samtidig er det fleire nyansar i forteljinga, utover i romanen. Aksjonane til ungdommane er i varierande grad vellukka og blir i varierande grad lagt merke til av media. Konfliktane mellom medlemmene i Verdensredderne er og truverdige og det viser seg etterkvart at det er fleire enn den søte Bærumsjenta som kjem frå godt møblerte heimar og som står i konflikt med bakgrunnen sin. Ei av jentene i Verdensredderne, Aurora, har dessverre fått ein ganske liten plass i romanen, men ho er den figuren som framstår som den mest interessante og truverdige ungdommane. Aurora er dotter av ein kunstnar og har vekse opp i ein dyr villa sentralt i hovudstaden:

– Opp her, sier Aurora og peker mot en liten kjerrevei. Lars bremser ned og svinger inn, kjører langs nettinggjerder og bringebærbusker. Hytta speiler seg i et stille vann. Den er stor som et hus, med rare vinkler, store vinduer og gress på taket. Det er den typen hytte som finnes i interiørbladene moren til Emilie noen ganger sitter og drømmer seg bort i.
– Herregud, utbryter Lars idet han parkerer. – Jeg tror jeg skal bli kunstner.
De andre ler. Aurora også.
– Det er nok pappa som tjener inn pengene i famlien … sier hun og går ut av bilen. Det er noe motvillig i måten hun sier det på. Som om hun er flau. De går til baksiden av bilen, og Antonio åpner bagasjelokket. Guttene begynner å bære ut bagasjen.
– Hva jobber han med? spør Emilie.
– Han driver med shipping, svarer Aurora lavt, løfter sekken opp fra grusen og går mot døren. Emilie går rett bak, med sekken på skrå over skulderen.
– Så faren din jobber altså med å frakte alle varene vi prøver å boikotte? Er det det du sier?
– Ja. Dere kan bare begynne å le. Ha, ha. Ho, ho. Jeg prøver å gjøre mitt.
– Har du konfrontert ham med det noen gang? spør Lise. – Og spurt hva som finnes i den andre enden?
– Bare cirka en million ganger.
– Hva svarer han, da?
– Han bare fnyser av meg og spør om jeg liker å bo på Frogner, eller om vi heller skal leve på kunstnerlønnen til mamma og flytte i en blokk i gokk.

Gjennom Aurora får Stranger fram noko av kompleksiteten i det å skulle redde verda, samtidig som ein bur i eit av verdas rikaste land. Ho er den mest priviligerte blant ungdommane og er samtidig den med det sterkaste og mest ekte engasjementet. Ho framstår som ein karakter med indre konflikt og langt fleire nyanser enn dei andre. Samanlikna med den litt enkle og naive Emilie, er ho ein langt meir spennande figur. Eg kjøper Aurora som den konfliktfylte tenåringsjenta ho blir framstilt som, i langt større grad enn eg kjøper den stereotype Emilie.

Parallelt med historia om Emilie, får vi og fortald historia til Reena, ei tolv år gammal jente frå Bangladesh, som jobber med å sy t-skjorter for store internasjonale butikkjedar. Dei lange dagane i fabrikklokala, dei dårlege lønningane, strevet for å skaffe mat og arbeidsvilkåra generelt er godt skildra. Men her blir det og litt for mykje overflate. Det forteljartekniske grepet som er gjort, har stort potensiale, men denne delen av romanen får for lite plass og druknar litt i historia om Emilie. Skildringane av Reena sin kvardag er korte og enkle. På same måte som med Emilie, opplever eg ikkje at eg kjem tett nok innpå Reena som karakter, til at eg blir gripen av historia hennar. Dette er veldig synd, fordi oppbygginga gir rom for ein roman med sterke spenninger og kontraster.

Eg liker sjølve prosjektet til Verdensredderne veldig godt, ein ungdomsroman som tar opp eit veldig stort og viktig tema, og som forsøker å spreie kunnskap om uretten som rådar i verda. Del III er ein kort del, kor vi får ei kort presentasjon av ulike mennesker som er berørte av skeivfordelinga i verda, ein del som fungerer veldig godt og som er godt skriven og rører meg. Her finn vi og forfattaren si sjølverkjenning:

Jeg er forfatteren som skriver disse ordene, og som håper at de virker, at de virkelig kan gjøre en forskjell. At jeg også kan gjøre en forskjell. Kan jeg det? Er ikke jeg like skyldig som alle andre? Jeg skriver disse ordene på tastaturet til en iMac. Ved siden av meg står en skål med sjokolade. Hvem skrudde sammen maskinen? Hvem plukket kakaoen? Hvem sydde buksene jeg har på meg, eller skrudde sammen lekene barna mine fikk til jul? (s. 105).

I desse korte avsnitta som utgjer del III, kjenner igjen mykje av den forteljarstemma eg likte så godt då eg las Mnem. Og eg kjenner igjen denne erkjenninga som forfattaren kjem med, frå mitt eige, tidvis ambivalente engasjement for resten av verda. Derfor rører det meg.

Romanar med ein veldig klar politisk agenda kan vere problematiske. Dei kan gjerne ha ein tendens til å bli moraliserande og eg har sett fleire eksempler på bøker som øydelegg for seg sjølv, fordi agendaen blir så overtydeleg, at sjølve lesaropplevinga druknar i moral og politiske standpunkt. Eg har lese fleire eksempel på bøker som tar opp viktige tema, men som eg opplever at fungerer dårleg som romanar, fordi dei blir moraliserande og fordi dei faller tilbake på enkle og lettvindte løysinger, og dermed blir urealistiske og lukka inne i sitt eige romanunivers. Her skil Verdensredderne seg frå andre politiske romanar. Ei bok med ein tittel og eit plott som denne, kunne fort ha hamna i ei slik fallgruve. Men Verdensredderne kjem ikkje med noko enkel løysing på barnearbeid i Bangladesh, nord-sør-konflikt og mishandling av dyr i norske slakteri. Simon Stranger erkjenner til og med det problematiske i det at han sjølv sitt og skriv på ein iMac og spis sjokolade. Dermed problematiserer han på ein svært ærleg og enkel måte sitt eige redde-verda-prosjekt. Saman med den åpne slutten, er dette noko av styrken med Verdensredderne. Boka presenterer eit svært vanskeleg problem og synleggjer at det finst inga enkel løysing på dette problemet, utan å bagatellisere sitt eige prosjekt. Det at romanen erkjenner at dette ikkje er enkelt, løfter Verdensredderne frå dei litt stereotype og overflatiske personskildringane og boka står likevel igjen med ein klar og presis bodskap. Verdensredderne handler ikkje bare om å redde verda. Ho handler også om kor komplekst og vanskeleg det er å skulle kjempe for eit betre liv, for dei som lever langt bort frå vår kvardag.