Trude Marstein, altså!

I 2007 tok eg eit emne som heiter «Litteraturens blikk – blikkets litteratur», som ein del av mastergraden min. Og dette trur eg er det kurset som mest av alt har vore med på å forme meg som lesar. (Då meiner eg lesaren Bjørg, som slapper av med ei bok og som kanskje blogger litt om boka etterpå, ikkje litteraturvitaren Bjørg, som skal bruke faget til jobb ved eit seinare høve). Som lesar har eg i stor grad ei fenomenologisk tilnærming til det eg les. Eg er opptatt av korleis det oppstår eit nærvær mellom lesar og tekst. Og veldig ofte oppstår dette nærværet gjennom at teksten framstår som sanseleg og at detaljane framstår som ekte. (Og når eg ser på tekstar og bøker eg ikkje har likt, ser eg at det er eit gjennomgåande tema der og – men då i form av at nærværet mangler og at teksten ikkje blir sanseleg. Eg har for eksempel låg toleranse for forfattarar som i mine auge undervurderer lesaren ved å forklare altfor mykje). Tilbake til poenget – som lesar eg er opptatt av at ein god tekst appellerer til sansene mine. Eg er opptatt av at eg kan leve meg inn i boka, gjennom detaljane som blir vist fram. Og er opptatt av at teksten har eit blikk som eg og kan sjå verda gjennom. I den britiske narrative litteraturteorien er idealet den etter kvart litt forslitte frasa «Show, don’t tell». Og for meg er dette eit veldig viktig kriterium, når eg vurderer om ei bok er god eller ikkje. Ei bok som viser fram ei verkelegheit, som appellerer til sansane mine og til det indre blikket mitt, på ein truverdig måte, det er ei god bok. Og dette perfeksjonerer Trude Marstein i den nyaste boka si.

S-mye-hadde-jeg_Fotokreditering-Gyldendal.jpg

Så mye hadde jeg er ein roman der lesaren får følgje eit kvinneliv gjennom 45 år. Boka handler om Monika som skal begynne på ungdomskulen hausten 1973; Om Monika, som er student og akkurat har flytta til Oslo i 1980; Om Monika som bur i kollektiv i 1983 og har eit forhold til ein gift forelesar; Om Monika som er på ferie i Arguineguin med storfamilien, like etter eit samlivsbrot i 1987; Om Monika som jobber som lærar og innleier eit forhold til ein kollega 1990; Om Monika som forsøker å leve i meir eller mindre fungerande relasjonar med ulike menn, gjennom 90- og 00-talet; Om Monika som strever med å balansere mellom behova til elskarane sine og tenåringsdottera på 2010-talet; Og til slutt, om Monika som reiser aleine tilbake til Oslo for å møte ein mann, etter gravferda til svogeren i 2018. Kort sagt følgjer vi Monika gjennom ulike episoder i ulike faser av livet hennar. Det er ingen åpenbar samanheng mellom desse episodane, utover det at det er ei rekke skildringar av ein gjenkjenneleg kvardag, til ulike tidspunkt i livet. Og det er noko av det som gjer romanen så ekte. Som Bjørn Gabrielsen allereie har peika på, er det i stor grad slik hukommelsen fungerer. Nokre minner er ganske enkelt tindrande klare, utan at det nødvendigvis er store og viktige hendingar.

Monika er rastlaus. Ho klarer aldri heilt å slå seg til ro med det ho har, ho jakter heile tida på noko meir eller noko anna. Og dette blir særleg tydeleg når ho går frå visninga på leiligheita der ho skal slå seg til ro saman med Øystein og stesonen Didrik, for å bli med den tidlegare elskaren Roar, som framleis er gift, til Paris. Eg ser at fleire kritikarar har vist til samanhengen mellom sandkasseleiken der ein kaster sand opp i lufta og tittelen Så mye hadde jeg. Eg har sjølv tenkt mykje på denne barneleiken, under lesinga av boka. For det verkar som om at Monika aldri heilt klarer å halde fast i det ho har. Ho kaster om og om igjen det ho har opp i lufta, i håp om å få noko meir tilbake. Men ho blir sittande igjen med mindre og mindre for kvar gong.

Boka er full av ufullstendige og korte setningar som rommer så utruleg mykje. For eksempel blir kjensla av å vere framand i familien, beskrive på denne nærmast naive måten:

Det er fem fotoalbum i hylla, i nummer fire er jeg baby. Alt fantes før jeg kom til. Vri åtter, spardame.

Det er heile tida ein avstand mellom Monika og dei nærmaste. Og denne avstanden blir vist fram, gjennom korte, kvardagslege glimt, for eksempel i relasjonen til mora:

Mamma hentet meg på stasjonen i Fredrikstad med Forden.
«Oi,» sa hun da hun fikk se håret mitt, «Det var kort.» Jeg lente meg fram og så meg i bakspeilet.
«Syns du ikke jeg kledde det?» sa jeg.
«Jo. Veldig uvant, i hvert fall,» sa mamma.

Eller det litt meir såre:

Jeg så ned i Seinen, så brun. Jeg forestilte meg mamma si: Jeg har alltid elsket dere som dere er. Jeg har aldri vært så opptatt av prestasjonene deres. Jeg har aldri hatt forventninger dere ikke har innfridd. Jeg har aldri vær ordentlig skuffet eller ordentlig bekymret for noen av dere. Men hun har aldri sagt noe sånt. Og jeg tror heller ikke hun tenker sånn. Sist jeg var hjemme, rett etter at jeg hadde flyttet fra Tollef, satte hun en eplekake på bordet. Brune, tørre eplebiter prikkete av kanel og med skrukkete skall.
«Jeg er ikke så glad i eplekake,» sa jeg, «jeg har aldri vært det.»
«Nei, du kunne jo være litt glad i det i dag, da,» sa mamma mens hun la skjeer bak asjettene, en etter en, skjebladet mot venstre. Det er et uendelig antall måter å skuffe henne på, jeg er alltid den som skuffer.

På denne måten viser ho fram relasjonen til mora. Ho dveler ikkje ved den, men ho viser den fram.  «Show, don’t tell». Etter kvart som åra går er det Monika sjølv som er mor og Maiken som er dotter og det er den same avstanden som preger relasjonen mellom dei to. Monika beklager seg stadig over at Maiken ikkje vil dele ting med henne, samtidig som ho ikkje er til stades når Maiken treng henne. Dei to får aldri det nære forholdet som Monika kunne ønska, samtidig gjer ikkje Monika nokon innnsats for å vere den voksne i relasjonen.

Eg blir veldig fascinert over teksten her, for det er så tydeleg for meg at i det Monika er dotter, blir eg oppgitt over den usympatiske mora, men i det Monika er mor og Maiken er dotter, er det som om perspektivet forskyver seg. Og plutseleg er det Monika som er den sjølvopptatte og korttenkte, som sett sine eigne behov foran andre sine.

Så mye hadde jeg handler i stor grad om alle mennene i Monika sitt liv. Ho har ei rekke korte eller lengre forhold, men ingen av dei varer. Ho er driven av eit begjær etter noko meir, noko betre, noko meir lidenskapeleg. Min personlege favoritt er Øystein. Igjen blir det gode i forholdet beskrive gjennom detaljane:

Øystein liker å drikke fredagspils med kolleger. Han liker å se Gudfaren-filmene igjen og igjen. Han liker Hemingway og John Steinbeck, Dag Solstad og Jan Kjærstad. Han gleder seg til sønnen blir stor nok til å spille monopol, selv om han hater kapitalismen. Han liker å drikke kaffe og lese aviser sammen med meg ved kjøkkenbordet sitt om morgenen. Av og til sover vi hjemme hos meg, da er han urolig og rastløs om morgenen; kaffen er feil – traktekaffe i stedet for kokekaffe – doen er fremmed, veien til jobb er annerledes og lengre.
En slurvete mykhet i skjegg og hår og klær, han går med skinnsandaler utenpå raggsokker på skolen. Den samme mykheten i alle møbler og gardiner hjemme, et veggteppe. På badet et grønt halvgjennomsiktig såpestykke formet som en frosk. Det har en lukt som minner meg om å være hos tante Liv da jeg var liten. Her kan jeg være, her vil jeg være, og jeg kan forestille meg at det kan gjelde for resten av livet.

Nok ein gong lar eg meg fascinere over korleis forfattaren igjen og igjen lar blikket sitt kvile på detaljane. Det er ikkje dei store orda, men det er sandalane og såpestykket, som gir Monika skaper ro og som gir meg tru på forholdet. Og igjen er det denne elegante måten å vise fram detaljane som gjer at eg blir dradd inn i teksten.

Gjennom heile romanen er forholdet mellom Monika og søstrene Kristin og Elise, og kanskje særleg forholdet mellom Monika og Elise sterkt til stades som eit berande konfliktfylt motiv. Monika er og blir den yngste. Og kontrasten mellom seriemonogamien Monika lever i og Elise, som gifter seg ung og lever saman med den same mannen til døden skiller dei, i nabohuset til foreldra er tydeleg. Samtidig som Monika ikkje anerkjenner den etablerte livsstilen til Elise, higer ho heile tida etter positiv bekreftelse frå søstera. Men ho er heile tida ein outsider i flokken, både som tenåring og som voksen:

Det er et bilde av oss tre søstrene fra Kristins tiårsdag. Det har varme farger, mye gult og rødt. Jeg er seks på bildet og dekker store deler av forgrunnen, med sjørøverhatt og en skrikegrimase, oppsperrede øyne, jeg er ute av fokus, jeg har et glass appelsinbrus i hånden, og selv om bildet er kornete er det som om jeg kan se det skvalpe i glasset. Elise og Kristin er i bakgrunnen og i fokus. Elise var pen allerede da, håret er oppsatt, og hun har rød kjole. Kristins kjole er blå, hun holder på å åpne en gave, hun bøyer hodet ned mot brystet og smiler. Elise er like gammel som jeg er nå, men jeg tenkte på henne som nesten voksen. En vase med blomster, rette gardiner i bakgrunnen, og den skrålende sjørøverjenta.

Det same utanforskapet kjem fram igjen og igjen, heilt til siste kapittel, i minnesamværet til svogeren:

Hun går bort til Sondre, som står sammen med en av kusinene sine med en minivannbakkels mellom tommel og pekefinger. Hvorfor har ikke jeg bakt noen av disse kakene? Hvorfor har ingen spurt meg om å bidra, hjelpe til?

Heilt frå tenåra til Monika nærmer seg 60, er ho den yngste, den som søstrene ikkje rekner med at kan bidra med noko. Den skrålande sjørøverjenta som aldri blir voksen.

Eg lar meg gripe av alle detaljane i scenene som romanen er bygga opp av. Alle dei sanselege skildringane av det enkle og kvardagslege, gjer romanen veldig sann og ekte. Eg lar meg gripe i så stor grad at eg har rekordmange highlights på Kindlen min. Alle sitata er korte setningar eller avsnitt som viser fram dei kompliserte relasjonane gjennom det trivielle. Gjennom sceniske framstillingar og glimt frå ulike periodar i Monika sitt liv, viser Trude Marstein fram eit liv. Og heile tida, gong på gong, blir det indre blikket mitt aktivert. Og det er det som gjer Så mye hadde jeg til ei veldig, veldig god bok!

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s