Victoria

Knut Hamsun
Victoria
Gyldendal norsk forlag, 1898
85 sider
ePub

Filmaktuelle Victoria av Knut Hamsun var ei av dei første “voksenbøkene” eg las. Eg las ho siste året på ungdomsskulen. Gjennom Victoria oppdaga eg at bokhylla til foreldrene mine romma skattar som eg og kunne lese, og etter denne gjekk eg laus på Agatha Christie-samlinga til mora mi før eg begynte på Ikke uten min datter og ei rekke andre bøker i same sjanger, om kor farlege folk frå andre kulturar kunne vere. Lesegleda var stor i tenåra og eg trur eg kan gi Hamsuns Victoria noko av æra for å ha vekka denne i meg.

Victoria er ein roman eg hugser. Som fjortenåring, var eg sjølv ulykkeleg forelska i ein gut som var eit heilt år eldre enn meg, som eg hadde våga å snakke med to gonger. Vi møttest regelmessig på faste aktiviteter og eg raudna og blei taus og rar viss han sa noko. Slik oppførsel fører ikkje fram i den verkelege verda, eg skjønner jo det nå, men 14 år gamle meg levde på ein draum om at denne guten plutseleg skulle oppdage meg, sjå meg og omfavne meg. I og med at han ikkje visste kva eg heitte eingong, blei det aldri noko av den omfavninga, men med dette utgangspunktet hadde eg ingen problem med å leve meg inn i og la meg gripe av historia om Johannes sin  kjærleik til Victoria. 

Då eg såg reklame for filmatiseringa av boka, gjekk det opp for meg at alt eg hugser frå boka er at eg fann trøyst ti historia til Johannes, at det ikkje blei dei to og at boka hadde ein frykteleg trist slutt. Men der stoppa det. Eg rota med detaljane og hadde eigentleg eit bilete av at Victoria druker frå kaien etter at Johannes har forsøkt å redde henne. Her blanda eg altså saman Victoria sin død og Camilla si ulykke. Då eg såg reklame-traileren for filmen på TV, skjønte eg at hukommelsen hadde svikta meg og eg bestemde meg for å lese boka ein gong til.

Boka handlar om møllarsonen Johannes som er forelska i godseigaren si dotter, Victoria. Ho kan ikkje tillate seg å falle for denne guten, fordi ho er lova bort den rike Otto, som skal redde godset til Victoria sin far frå gjeldskrisa han står i. Johannes lengter etter Victoria, han drøymer om henne og han blir diktar og dikter om henne. Men dei to får kvarandre ikkje. Motivet med dei to elskande av ulik rang som ikkje får kvarandre, er i utgangspunktet ikkje spesielt oppsiktsvekkande, vi kjenner det både frå middelalderlegender og frå moderne litteratur. Det er eit motiv som blir lese, om og om igjen. Men Victoria er likevel ei bok som er verdt å lese, til tross for eit gammalt og velbrukt motiv. Victoria har eit språk som konstruerer ei dirrande nerve av spenning mellom dei to som aldri får kvarandre. Det er eit noko i teksten som er uuttalt og som likevel er så sterkt tilstades, i dei mange møtene mellom dei to:

Hvorfor går Victoria her på stedet? Hvor kan hennes vei falle her forbi? Han tok ikke feil, det var henne og det var kanskje også henne som hadde gått der igåraftes da han så ut av sitt vindu.
Hans hjerte banket sterkt. Han visste at Victoria var i byen, det hadde han hørt; men hun ferdedes i kretser hvor møllerens sønn ikke kom. Ditlef hadde han heller intet bekjentskap med.
Han tok seg sammen og gikk damen imøte. Kjente hun ham ikke? Hun gikk alvorlig og tankefull sin vei, med hodet stolt båret på sin lange hals.
Han hilste.
Goddag, svarte hun ganske sakte.
Hun gjorde ingen mine til å stanse og han gikk taus forbi. Det rykket i hans ben. Ved enden av den lille gate vendte han om, som hans vane var. Jeg holder øynene festet på fortauet og ser ikke opp, tenkte han. Først efter et halvt snes skritt, så han opp.
Hun var stanset ved et vindu.
Skulle han snike seg vekk, inn i neste gate? Hva stod hun der for? Vinduet var fattig, det var et lite butikkvindu hvori sås noen korslagte stenger rød såpe, gryn i et glass og noen brukte frimerker tilsalgs.
Han kunne kanskje fortsette et halvt snes skritt til og så vende om.
Da så hun på ham og plutselig kommer hun bortimot ham påny. Hun gikk hurtig, som om hun hadde tatt mot til seg, og da hun talte hadde hun besvær med å hente ånden. Hun smilte nervøst.
Goddag. Det var morsomt at jeg traff Dem.
Gud hvor hans hjerte stred; det slo ikke, men det skalv. Han ville si noe, det lyktes ikke, bare hans lepper gikk. Det stod en duft ut fra hennes klær, hennes gule kjole, eller kanskje var det fra hennes munn. Han hadde i dette øyeblikk ikke noe inntrykk av hennes ansikt; men han gjenkjente hennes fine aksler og så hennes lange, smale hånd på parasollskaftet. Det var hennes høyre hånd. Hånden bar ring.
(s. 19).

Johannes si lengsel etter Victoria er eksplisitt og uttalt, han er forelska i henne og han har drøymd om henne sidan han var ein liten gut som leika i steinbruddet. Victoria sin kjærleik til Johannes er mindre åpenbar og kjem ikkje så tydeleg fram i teksten. Noko av det handler jo om at det er Johannes som fortel forteljinga i eg-person. Victoria skal gifte seg med Otto, dei treng rikdommen hans for å bevare faren sitt gods. Ho har konvensjonar ho må forhalde seg til og ho må opptre som forventa. Sjølv om ho med fleire høve erkjenner kjærleiken sin for Johannes, er ikkje adferden henner utvetydig eller klar. Lesaren blir usikker og Johannes blir usikker, avviser ho han offentleg fordi ho må skjule kjærleiken, eller avviser ho han offentleg fordi ho er lei av han? Og med denne stadige usikkerheita gjennom romanen, er dei små glimta av lengsel, som det som kjem fram i avsnittet over “som om hun hadde tatt mot til seg, og da hun talte hadde hun besvær med å hente ånden”, på mange måtar det som gjer romanen verdt å lese, nå som eg har lese han om igjen.

Eg håper eg skal få sett filmatiseringa snart. Sjølv om filmen har fått blanda kritikker, er eg veldig spent på om dei har klart å bevare denne nerva av spenning mellom Victoria og Johannes. I mellomtida kan du lese Line si godt skrivne filmanmelding.