Forsiktig med kva du ønsker deg …

Det å lese saman med barn kan innimellom vere eit todelt. For sjølvsagt vil vi jo alle at barna våre skal arve lesegleda og interessa for bøker. Og samtidig skal eg vere den første til å innrømme at det er ein god del barnebøker som rett og slett er ganske dølle, sett frå eit voksenperspektiv.

Eit høgdepunkt i høgtlesinga i vår har derfor vore boka Steinfjes av danske Lars Daneskov. Både eg og seksåringen har ledd høgt, medan vi har lese denne boka saman. Boka handler om Lulu, som kjeder seg veldig. Foreldra er bare opptekne av dei keisamme jobbane sine og lillebroren kan ikkje snakke. Under ein søndagstur til stranda finn Lulu ein magisk stein, som gjer at ho kan ønske seg kva ho vil, med unntak av pengar. Det er bare ei ulempe, det går ikkje an å gjere om på ønsker som allereie er oppfylde. Og dette fører sjølvsagt til ei rekke forviklingar, som Lulu må forsøke å håndtere, utan å avsløre den magiske steinen, Steinfjes. Det tar ikkje lang tid før Lulu saknar den keisamme kvardagen.

Det enkle og naive språket til barnet, som heile tida har synsvinkelen, gjer det heile både komisk og underhaldande:

Lulu merket at noe var galt med en gang hun kom inn på kjøkkenet.
Alle skapdørene stod åpne, og det stod mat og tallerkener over hele kjøkkenbordet. Midt oppi alt sammen sto faren. Han hadde fortsatt på seg den lange shortsen og flyverhjelmen, akkurat som i går. Skjeggstubbene var bare blitt enda lengre.
“Hva gjør dere?” spurte Lulu.
“Spiser pølser,” svarte faren. “Av en eller annen grunn fikk jeg så veldig lyst på pølser igjen.”
Lulu og moren så på hverandre.
“Jeg tror faren din tuller,” sa moren.
“Jeg tuller ikke,” sa faren. “Jeg er bare så utrolig sulten. Vil du ha?”
Han pekte på Lulu med en pølse. Lulu ble forvirret. Hun hadde mest lyst på yoghurt, men satte seg i stedet ved bordet og skar opp et pølsebrød.
“Skal ikke du i møte i dag?” spurte hun forsiktig mens hun pyntet pølsa med ketchup og sennep og litt løk.
“Jo da,” sa faren. “Jeg skal i et viktig møte med kommunen.”
Lulu visste at av alle viktige møter var de med kommunen de aller viktigste. Hun var ikke helt sikker på hvem kommunen var, men hun syntes det hørtes ut som noen som kanskje ikke var så veldig hyggelige. Hvis hun for eksempel prøvde å si ordet veldig sakte og med dyp stemme, så hørtes det akkurat ut som en stor og farlig bjørn som sto på bakbeina.
Kommuuuuuuuuuunen.
Hun skremte nesten seg selv når hun sa det.
“Men skal du ikke barbere deg og ta på deg slips og sånn?” spurte Lulu.
Antrekket hans hadde vært ille nok i går da det var søndag, og nå så det enda sprøere ut. Hun tvilte i hvert fall veldig på om kommunen ville like at faren kom i de klærne der. Men han ristet bare på hodet.
“Ikke i dag,” brummet han på den måten som folk bare kan brumme på når de har munnen full av pølse.
“Men skal du ha på deg den?”
Lulu så nervøst på lærhjelmen hans.
“Hadde tenkt meg det, ja,” sa han.

(s. 31-33)

Mykje av humoren her ligg i det at faren til Lulu bryt med alle normene og rutinene og oppfører seg som eit barn. (Og det blir verre …) Illustrasjonane, med den pølsespisande faren med lærhjelm som skal i møte med kommunen, står i stor kontrast til den tidlegare skildringa av faren med keisam dress og slips og blanke sko. Eg får assosiasjonar til Kurt-bøkene til Erlend Loe, der den voksne familiefaren heller ikkje oppfører seg spesielt voksent.

Nå veit eg ikkje om det er stovereint å komme trekkande med masse litteraturteori i ei lesning av ei barnebok. Men tankane mine går til Bakthin og hans omgrep karnevalisme. Fritt etter hukommelsen meinte Michael Bakthin at det oppstår eit aspekt i teksten når roller blir snudd opp-ned. Og i dette tilfellet begynner dei voksne å oppføre seg som barn og barnet må ta ansvar for å få fiksa det ho har satt i gang gjennom ønskene sine. Og her kjem eg til det som gjer Steinfjes til noko meir enn ei døll barnebok. For dette karnevalistiskebrotet med normane og det at rollene blir snudd opp ned gjer at boka blir noko meir enn bare den barnslige og barnevennlige humoren. Dermed blir det ei bok som gir meg som voksen (høgt)lesar eit skråblikk på normer og rutiner vi bare følgjer, ting som “bare er sånn” i kvardagen vår. Kombinasjonen av det naive språket, illustrasjonane og handlinga som snur opp-ned på det etablerte, gjer Steinfjes til den beste høgtlesingsopplevinga hittil i år, både for liten og stor.

Takk til Kagge forlag for leseeksemplar. Når eg får bøker tilsendt frå forlag, inngår eg aldri avtaler som forplikter meg, verken til å eksponere bøkene eller gi positiv omtale. 

Steinfjes
Lars Daneskov
Illustrert av Charlotte Pardi
Omsett av Jørn Roeim
Danmark, 2018.
Norsk utg. Kagge forlag 2019.
143 sider

One comment

  1. Takk for fint barneboktips! Denne skal vi forsøke her også.
    Og så veldig, veldig koselig at du skriver litt igjen! Ønsker deg og dine en fabelaktig god sommer 🙂

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s