… men lytter vi?

(A short version of this post will be posted in English below).

Camara Lundestad Joof snakkar om det heile tida. Og med det meiner ho det at ho er brun. Ho er født i Norge og har vekse opp i Sandefjord og Bodø, snakker Bodø-dialekt og har norsk mor og gambisk far. Og på grunn av denne gambiske faren, har ho ein utsjånad som gjer at ho ikkje bare må snakke om å vere brun. Ho må romme alle fordommane alle har til dei som ikkje ser ut som dei andre, til tross for at ho fleire gonger peiker på at folk som kjenner henne godt oppfatter henne som “kvit”.

9788252195866_framside_r

Eg snakkar om det heile tida er ei av bøkene i pamflettserien til Samlaget, “Norsk røyndom”. Forlaget skriv sjølv: “I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.” Eg har kjøpt fleire av desse bøkene, men eg har ikkje fått tid til å lese alle, langt mindre å blogge om dei. Men boka til Camara Lundestad Joof vil eg blogge om, fordi ho er så viktig!

Men først ei avsporing, før eg skriv vidare om denne pamfletten: Eg er ganske aktiv i det såkalla strikkemiljøet på instagram, med ein eigen konto der. Ved årsskiftet var det ein ganske stor designar som skreiv eit veldig dårleg blogginnlegg, der ho skreiv om ei planlagt reise til India der ho skulle studere “eksotiske” og “orientalske” mønster. Ho hadde drøymd om India i alle år og samanlikna det med å reise til månen (eller var det Mars? Innlegget er ikkje tilgjengeleg lenger). Dette satte sinna i kok og ei rekke australske og amerikanske profilar eg følgjer begynte å fortelje om kvardagsrasisme og haldningar dei møter. Strikkarar frå heile verda snakka om alt  frå forventningar om å ha ei “eksotisk” historie å fortelje, til skeive blikk fordi folk trur dei ikkje har råd til varene i ein butikk. (For spesielt interesserte er hashtaggen #diverseknitty det du må søke på). Eg merker at det er så lett å distansere seg frå heile denne diskusjonen, fordi det er amerikanarar og australiarar som går i bresjen for dette. Og derfor er Camara Lundestad Joof si bok så utruleg viktig: Ho peiker nemleg på det som er endå meir ubehageleg: At  dette skjer i Norge òg. Norske barn får spørsmål om retten til å bære ein bunad som har gått i arv gjennom familien. Norske kvinner blir snakka til på gata, som om dei er prosituerte. Norske kvinner får kommentarar og blikk av medpassasjerar, når dei har betalt ekstra for å reise på første klasse. Og norske kvinner får slengkommentarar knytta til hudfargen sin, når dei avviser menn i baren på ein utestad.

I den nemnde instagram-debatten har mange skrive mykje om “white supremacy” og andre har blitt sinte, lagt ut sinte motinnlegg, rapportert kontoar og lukka eigne kontoar. Temperaturen har vore høg, fordi nokre få farga kvinner peika på at det er ganske drøyt å samanlikne ei reise til India med ei reise til ein annan planet. Og det er noko i den verda vi lever i, etter kolonialiseringa, som gjer at det å omtale andre sine klesskikker, levevanar og kulturar som “orientalsk” og “eksotisk” har negative konnotasjonar for mange. For meg var desse innlegga opplysande, innsiktsfulle og lærerike. Men eg ser at mange har gått rett i forsvar og dette har skapt høg temperatur.

I lys av denne debatten, har eg hatt behov for å lese Camara Lundestad Joof si bok for andre gong. Nettopp fordi ho seier at dette ikkje bare er noko folk på andre sida av jordkloden snakker om på instagram. Dette er noko folk opplever her og nå, i mitt nabolag og i mitt nærmiljø. Boka åpner slik:

Eg bestemmer meg for ofte for å slutte. Med jamne mellomrom bestemmer eg meg for  å slutte å snakke med kvite menneske om rasisme. Somme gonger fordi det kjennest som bortkasta energi i møte med ei uproduktiv skuldkjensle. Skuldkjensla manifesterer seg ofte i tårer. Det hender eg tenkjer at eg blir betalt for å få folk til å gråte.
Somme gonger bestemmer eg meg for å slutte i møtet med den innbitne forsvarsposisjonen kvitheita får når den blir mint på at den er kvit.
Ingen liker å bli mint på hudfagen sin. Somme blir veldig sinte.

Denne åpninga beskriv så godt dei mekanismene som har vore synlege på instagram i den seinare tida. Folk har blitt sinte fordi dei har blitt minna om hudfargen sin.

Når folk spør meg kvar eg kjem frå, misforstår eg med vilje. Eg svarer Sandefjord. Og når dei spør kvar eg eigentleg kjem frå, så svarer eg Bodø. At eg er fødd i Bodø. Og eg seier det med brei dialekt. Når dei så ristar forvirra på hovudet og seier: Å, nei, men kvar …? så seier eg:
Å, du lurer på kvifor eg er brun?
Og ubehaget er til å kjenne på.
Nei, nei, det var ikkje det …
Jo, insisterer eg, du lurer på kvifor eg er brun. Om det ikkj var det du lurte på, så ville du godtatt svaret eg gav deg tidlegare. Du ville godtatt begge svara. Eg er brun fordi far min er fødd i Bajul, Gambia. Og mor mi er fødd i Mosjøen, Noreg.

Det er kort veg frå det å lese erfaringane til Camara Lundestad Joof til å gå i forsvar og tenke at det må vere hårsåre og lettkrenka folk som regarer på slike spørsmål. Eg gjer det sjølv. Eg tar meg i å vere usikker på korleis eg kan innleie velmeint småprat på riktig måte. Eg spør jo ofte folk med andre dialektar kor dei kjem frå … Men det er ikkje det dette handler om. Det handler ikkje om den vennlege småpraten, for då ville ein ha stoppa opp ved Sandefjord og Bodø. Og det handler ikkje om den eine gongen eg eller du stiller dette spørsmålet. Det handler om – det tittelen på pamfletten og peikar på – at nokon er nødt til å snakke om dette heile tida, medan andre i større grad får lov til å styre samtalen på ein friare måte.

Ho seier det, på veg inn i ei anna setning, ho seier at ho har elevar som er negrar, sånn som eg, og skal ho fortelje ei søt historie om ein av desse elevane? Denne kvinna har elevar.
Eg seier ifrå.
Dei begynner å drøvtygge alt eg har høyrt før. Alt vi alle har høyrt før. Er alt med eitt blitt gale no?
Pedagogen er på.
Eg legg fram dokumentasjonen. Historikken. Eg repeterer. Dette er slaveri og segregering, dette er raseteori og dehumanisering, dette er postkolonialisme, lingvistikk og ignoranse, dette er rasisme. Eg repeterer med ei røyst som ikkje skingrar. Innerøysta. Ei røyst utan støy.
Og ho seier: Å. Dei seier alle: Å. Dette hadde ho ikkje tenkt på. Og at det skal ho tenke meir på. Og neste gong skal ho til og med kanskje tenkje seg om.
Eg smiler.
Så kjem tårene. Ho skammar seg.
Eg klemmer henne, stryk henne på handa.
Så seier ho takk. Og det er dette som gjer at kroppen min stoppar.
Ho seier takk for at eg er så roleg og pedagogisk og gjekk gjennom dette saman med henne, for vanlegvis, når vi snakkar om dette, så bli de jo så sinte og det var veldig fint at du ikkje var det. Og at kanskje fleire ville forstått det dersom andre òg gjorde som du og snakka roleg gjennom det, utan å vere så aggressiv. Det skal jo somme gonger bare éin samtale til for å endre hjartet til nokon, seier ho. Tusen takk.
(…)
Eg seier at dette kanskje er éin samtale for henne, men at det er godt over den hundrende gongen eg har denne samtalen. Eg seier at eg svelgjer sinnet med spyttet mitt, slik at eg kan ha denne samtalen, igjen, med innerøyst.

Innimellom alle anekdotene om kvardagsrasisme og meir uttalt rasisme, er det gjenfortellinga av slike samtaler som gjer sterkast inntrykk på meg. Eg kunne ha hatt denne samtalen, viss ikkje instagram-strikkarane hadde komme meg i forkjøpet. Eg, som har studert og skrive så mykje om korleis språket formar verkelegheita vår, og som til og med har 10 studiepoeng med postnasjonalisme og postkolonialisme på vitnemålet mitt frå Universitetet … Eg kunne lett ha brukt omgrep som “orientalsk” og “eksotisk” og andre omgrep som skapte eit “oss” og “dykk”- skilje, når eg snakka om mote inspirert av indisk tradisjon (eller, “når”? Dersom er kanskje eit betre ord. Dersom eg snakka om mote inspirert av indisk tradisjon). Eg blir sjølvsagt sjokkert når eg les om den vesle jenta som blir skjelt ut og rappa til for å gå i bunad. Den typen rasisme er det greit å ta avstand frå. Men det er ikkje bare den typen rasisme som Camara Lundestad Joof snakkar om heile tida. Ho snakkar minst like mykje om den rasismen som er innbakt i språket mitt og som reflekterer haldningar som eg ikkje ein gong er medviten.

Eg håper vi alle kan lytte til dei strikkande damene frå Australia og Amerika, på instagram og at vi kan lytte til Camara Lundestad Joof. Vi treng at dei fortsett å snakke om det, heile tida. Heilt til det ikkje er noko å snakke om lenger.

//

I make an attempt to rewrite a shorter version of this blogpost in English, with the notion that I am way out of my comfort zone writing in English on this blog:

This short Norwegian book is called I talk about it all the time, and it is written by a woman who has been born i Norway. She has Norwegian mother and Gambian father. This book consists of short essay-like stories from the author, Camara Lundestad Joof’s childhood and life as an adault.

I read this book this summer, but after the whole debate in the instagram knitting community, I needed to read this over again. I have followed the #diverseknitty-debate the last month. And I have experienced it as an enlightning debate. But people on instagram keep talking about experiences in America and Australia, and far away from me and my home. One of the reasons why this book has been so important to re-read, is that it is about the situation in Norway. Because everyday racism and the issue of white supremacy is not only something that is relevant in other countries. It is just as relevant here in my hometown.

It is so easy to distance oneself from explisit racism. When I read about people asking Camara Lundestad Joof if she knows that this is the line for first class- tickets, or when I read about this small colored girl who has no one to defend herself when she is wearing the traditional norwegian “bunad”, it is easy to distance myself from that kind of racism. But when I read about white people who keeps asking this brown person where she is from, or white people who uses the word “negro” because they don’t mean any harm, it is harder to distance myself from the described racism.

The discussion about BIPOC peoples experiences in the online knitting comunity has raised a lot of feelings. Some people are critical to BIPOC being “so angry”. And to this, this book – and it’s title – is so clearifying: I talk about it all the time! No white person has to talk about his or her skincolor all the time. No white person gets tired from always having to adress this topic. It is not about being oversensitive and easily offended, when people get angry about the way people talks about other peoples origins. Camara Lundestad Joof is writing something like:

“I present the facts. The history. I repeat it. This is slavery and segregation, this is theory of races and dehumanization, this is postcolonialism, linguistics and ignorance. This is rascim.”

The problem is not that she has to enlighten other people once or twice. She has to do it hundreds of times. And that is the reason why so many BIPOC people gets angry, when adressing this issues.

I have a strong hope that I will get better at listening to the knitters of the whole world and to people in my neighbourhood, like Camara Lundestad Joof, so that they can get some time of, to talk about other things too.

 

2 comments

  1. Takk for fin og innsiktsfull tekst, og for tipset om denne boka som jeg leste i en eneste stor jafs forrige helg.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s