Om mennesker på vandring

Eg har lenge vore nysgjerrig på Jenny Erpenbeck sin forfattarskap, men eg har ikkje vore komfortabel med å skulle utfordre ungdomsskuletysken min på ein heil roman. Derfor var eg snar med å kjøpe boka Går, gikk, har gått då ho dukka opp i norsk omsetting i vinter.

innbundet

I Går, gikk, har gått møter vi Richard, ein eldre professor i klassiske språk, den sommaren han går av med pensjon. For Richard er det ei stor overgang å gå frå å vere professor til å bli professor emeritius, og dei heilt dei enkle tinga rommer plutseleg store eksistensielle spørsmål, når kvardagen får nye rutinar og nytt innhald:

Tiden har blitt en ganske annen form for tid. Plutselig. Tenker han. Og så tenker han at han naturligvis ikke kan slutte med tenkingen, for tenkingen er jo ham selv, samtdiig som den er maskinen han er underlagt. Selv om han er helt alene med hodet sitt, kan han ikke slutte med tenkingen. Naturligvis ikke. Selv om det virkelig ikke er en kjeft som bryr seg, tenker han. 
Et lite øyeblikk ser han for seg en kjeft som blar i avhandlingen hans om «Verden som konsept i Lukrets’ verker» med tennene. 
Han går inn igjen.
Han funderer på om det er for varmt til å gå med dressjakke. Trenger han egentlig dressjakke når han går omkring i huset sitt helt alene?

Tilfeldigheiter fører til at Richard møter ei gruppe papirlause flyktningar. Han identifiserer seg med desse menneska som er fulle av verketrang, men som ikkje har papira i orden og dermed heller ikkje får lov til å jobbe. Til og begynne med møter han dei papirlause afrikanarane som intervjuobjekt, etter kvart blir han hjelpelærar i tyskundervisninga deira og med tida utvikler det seg til å bli sterke vennskap mellom Richard og dei unge mennene.

Gjennom Richard får vi mange tilbakeblikk til DDR-tida. Han har levd store deler av livet sitt som borgar av eit Øst-Tyskland der styresmaktene ikkje slapp innbyggjarane ut av landet, eit Øst-Tyskland som står i stor kontrast til det Tyskland som nå ikkje vil sleppe afrikanarar inn i landet. Innimellom møta med dei afrikanske flyktningane, les og reflekterer han kring internasjonal rett, Dublin II-avtalen og historien til dei afrikanske landa som dei nye vennene hans kjem frå. Han forsøker å rettleie flyktningane i møte med systemet og fungerer både som tolk og støttespelar i møtene med dei tyske byråkratane. Og samtidig som Erpenbeck, gjennom Richard si stemme, har skrive ein roman som presenterer ein klar politisk bodskap er det aldri påtrengande. Snarare er det absurd korleis ein akademikar som Richard, med all si kompetanse, famler i ein forvirrande labyrint av jus og lover og reglar, og korleis dette bare blir meir og meir abstrakte konstruksjonar:

Så lenge en grense går over en bestemt landstripe og bare kan krysses den ene eller begge veier etter kontroll, slik han har vært vant til gjennom mesteparten av livet, tydeliggjøres de to landenes hensikter ved hjelp av piggtråd, utplassering av spanske ryttere og lignende. Men når grensen bare finnes i lovverket, blir den utydelig. Den ene parten svarer liksom på et spørsmål den andre ikke helt har stilt, mens den andre snakker om alt mulig, bare ikke om det den første ønsker å få klarhet i. 
Loven flyttes faktisk fra den fysiske virkeligheten og over i språket.

Dublin II-avtalen skaper problemer for flyktningane som kjem til Tyskland. Det er den internasjonale avtalen som gjer at middelhavslanda har det formelle ansvaret for flyktningane, fordi det var der dei kom først. Tyskland derimot, mangler både arbeidskraft og har ressurser til å ta i mot desse unge mennene som ønsker å jobbe, men dei har inga plikt til å ta seg av dei og gi dei dei papira dei treng.

Tematikken er tung, vi får innblikk i mange triste skjebnar, samtidig som byråkratiet og papirveldet som flyktningane møter i Tyskland blir forklart på ein lett, forståeleg og tidvis skarpt ironisk måte. Boka har eit lett språk og det er heile tida Richard som har synsvinkelen. Den kunnskapsrike professoren undrer seg over systemet i sitt eige heimland og kulturen han sjølv er ein del av. Og denne undringa blir formidla med ei god balanse mellom den skarpe samfunnskritikken og det framande og absurde i situasjonen til dei papirlause flyktningane. Kontrasten er stor. På den eine sida møter vi dei frigjorte østtyskerane; dei som nokså nyleg er blitt ein del av Vesten; dei som ikkje lenger er underlagt sovjetiske lovar og reglar. På den andre sida møter vi flyktningane som mangler dei riktige papira, og som derfor må leve i eit fangenskap i det frie landet.

Richard reflekterer gjentatte gonger over korleis flyktningane sin situasjon her og nå er ein konsekvens av – og ein del av – ei global historie om samfunnsutvikling og om kolonialisering:

Hvilket land kommer du fra?
Der er dette 
du igjen. Men kanskje det også skyldes guttens alder. Han kunne vært barnebarnet hans. Og han ser ut slik Richard alltid har sett for seg Apollon.
Del desserto, svarer gutten på italiensk.
Richard har tatt flere språkkurs i Toscana, sammen med kona, første gang var i sommerferien etter murens fall. Av kjærlighet til Dante.
Hvordan har det seg at du kan italiensk?
Vi fikk språkopplæring i et års tid. I leiren. Ordet leir sier gutten på tysk.
På Lampedusa?
Nei, etterpå, på Sicillia.
Det greske tempelet i Agrigento. Og mannen på motorsykkelen som hadde røsket til seg konas håndveske i forbifarten. Det var som å stige inn i et diorama som favnet 2500 år, antikken og kapitalismen side om side. Nå gjentar han spørsmålet:
Hvilken land kommer du fra?
Fra ørkenen.
Bare Richard hadde visst akkurat hvor stor Sahara er.
Fra Algerie? Fra Sudan? Niger? Egypt?
For første gang slår det ham at grensene som ble trukket av europeerne, i grunnen ikke vedkommer afrikanerne. 

Samtidig som boka handler om ein øsstysk professor emeritius som hjelp afrikanarar å lære seg å bøye sterke verb, er nok ikkje valet av verb i tittelen tilfeldig. Går, gikk, har gått handler om korleis folkegrupper har vandra, kryssa grenser og forsøkt stansa gjennom heile mennesket si historie. Og sjølv om grupperinger som østtyskerar, sovjetarar, Vest-Berlin og afrikanarar er sterkt til stades i tankegangen til karakterane, er Går, gikk, har gått ein roman om det allmennmenneskelege, om folk som gjennom heile verdshistorien har vore på vandring og om premissene for denne vandringa.

I skrivande stund er det nokre månadar sidan eg las denne boka. Likevel har tematikken fulgt meg gjennom dette året. Spørsmåla om flyktningar, migrasjon, folk som flytter seg frå eit land til eit anna og motiva deira for å leggje ut på ferda over Middelhavet eller gjennom Europa har vore tydeleg tilstades i samfunnsdebatten dette året. Det har vore stortingsval og flyktning- og innvandringspolitikk har vore eit av dei store temaa i debatten fram mot valet. For meg har Jenny Erpenbeck si bok ligge i bakhovudet, når eg har lese om papirlause flyktningar som blir likestilde med kriminelle. Her i Norge må vi tilbake til 1945, før det var vi som var flyktningar. I det tidlegare DDR er historia om murar og grenser, regler som rammer ulikt basert på kor ein er født, endå nærare i tid. Og likevel gøymer vi oss nå bak krav om papir og paragrafer frå eit regelverk som ikkje angår dei afrikanske flyktningane. Boka Går, gikk, har gått viser kor absurd det vestlege perspektivet på flyktningedebatt og innvandringspolitikk eigentleg er. Boka har ein heilt klart samfunnskritisk og politisk bodskap. Og samtidig er ho ikkje eit politisk manifest, ho er ein svært god roman. Går, gikk, har gått er ei sterk beretning om menneskeskjebner som – gjennom pugging av sterke verb – møtes over både allmennmenneskelege behov og ulike kulturelle føresetnadar.

Går, gikk, har gått
Jenny Erpenbeck,
Oversatt frå tysk av Ute Neumann
Oktober 2017
325 sider

 

One comment

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s