«Vi burde vært varder for hverandre»


… bare omslaget, med alle detaljane, er jo brilliant!

Barsel, dikt

Kristin Storrusten

Tiden, 2017.

I 2012 var eg gravid. I veke 17 mista eg grovmotorikken min. Bekkenet mitt løsna (det har for så vidt ikkje komme ordentleg på plass igjen ennå, fem år seinare). Eg måtte humpe rundt på krykker og gå på bassengtrening for gravide i ein svømmehall med så liten garderobe at det ikkje var plass til at to av dei tvillinggravide gjekk forbi kvarandre. «Eyes on The Prize», sa alle. Og eg forsøkte å fokusere på den abstrakte ideen om eit ønska barn som skulle komme. I veke 25 mista eg finmotorikken òg. Hendene mine svulma opp og dovna og blei følelseslause. Eg googla og googla utan å finne svar på kva som hadde skjedd med hendene og fingrane mine. Til slutt kraup eg til korset og registrerte ein brukar på eit foreldreforum. Eg skreiv at eg verken hadde grov- eller finmotorikk og alle dei andre mødrene nikka. Sånn hadde eg det og, sa dei. Karpal-tunellsyndrom, sa dei. Det skal vere slik, sa dei. «Eyes on The Prize».

Internett var eit unisont kor av mødre som kunne fortelje at eg måtte glede meg til det magiske møtet med det abstrakte konseptet «babyen». Eg var utslitt av smerter og søvnmangel og ganske fortvila, og skreiv eit nytt innlegg på dette forumet: «Eg lurer på når det skal bli så jævlig koselig å vere gravid», skreiv eg. Eg var usikker på om eg våga å poste det, i respekt for alle dei ufrivillig barnlause rundt meg. Og samtidig var det heilt pyton. Eg fekk ikkje sove. Eg fekk ikkje avreagere. Eg fekk ikkje til å løpe eller gå raske turar i regnet, slik eg gjorde når eg var frustrert. Og eg fekk ikkje til å strikke, for fingrane mine var hovne og numne. Eg var fanga i ein framand kropp, utan verken grovmotorikk eller finmotorikk. Og eg trur det var derfor eg banna. Det gjer eg nemleg ikkje spesielt ofte.

Forumet blei heilt stille. Ingen svarte. Og så begynte meldingane å flomme inn. Den eine etter den andre fortalde om uendelige graviditetar, vonde og forbudte kjensler og ei smertefull einsemd innimellom dei glansa vekeblad-bileta av Jessica Simpson sin mage og babylykke på det svenske slottet. Det var så mykje varme i dette fellesskapet av mødre som hadde vore gjennom så mange vonde kjensler og forbudte tanker under sine graviditeter. Og på eit tidspunkt tenkte eg at dette må eg hugse. Eg må aldri bli ei slik venninne som seier «Eyes on The Price», til gravide damer med smerter, uformelig kropper og eit uoversikteleg ras av hormoner. Eg skal bli ei sånn venninne som seier at det er heilt greit å synest at det er ganske pyton å vere gravid. Det gjorde eg og. Og likevel elsker eg ungen min på snart fem år over alt på jord. Ein er ikkje eit dårleg menneske, sjølv om ein er fortvila og einsam og hormonell og deprimert under svangerskapet og i barseltida.

Men så kom småbarnslivet og kvardagen og logistikken og sjukdom og heile den pakka der veltende inn over meg. Og først i dag, då eg omsider fekk satt meg ned med Barsel, diktdebuten til Kristin Storrusten, slår det meg at eg har gløymd heile forsettet mitt om å fortelje andre kvinner at dei ikkje er aleine. Dikta i Barsel gir meg litt av den same varme kjensla som då innboksen på forumet fylte seg opp. Det er andre der ute som veit korleis det kjennest, sjølv om tankane er tabu og vonde og vanskelege. Og sjølv om ein føler seg som den mest mislykka gravide, mamma eller omsorgsperson, som det er mogleg å vere, er ein ikkje aleine. Dikta i Barsel minner meg om at eg framleis ikkje er aleine om å ha hatt ein svangerskaps- eller barseldepresjon.


Kristin Storrusten viser fram mørket og håplausheita på ein gjenkjennelig og samtidig varm og fin måte. Det er ikkje få av dikta som får meg til å smile. Tekstane er enkle og lette, i grenseland mellom dikt og kortprosa. Og samtidig er dei fulle av solide språklege bilete og velbrukte formuleringer og fraser som får nytt innhald. Tekstane er stilistisk sterke. Rytmen i språket er tilpassa innhaldet, og eg kan høyre både sinne, frustrasjon, utmattelse og ømheit i rytmen, når eg les.

Dette er seriøst bra, Kristin! Eg skulle ønske eg hadde hatt ei slik bok å trøyste meg med, då eg gjekk inn i mi barseltid.

2 comments

  1. Mulig det er årene i forskjell som gjør det, mulig jeg følger feil (riktig) mennesker på instagram, men hele min graviditet var preget fokus på en eventuell barseldepresjon. Fra helsesøster og fastlege til mammabloggere og venninner, husk at det harde kommer etterpå, ikke tro at du har det ille nå, alt er ikke rosa, husk at du kan bli deprimert . Jeg klarte ikke å glede meg til barseltiden, fordi jeg var helt sikker på at jeg kom til å bli deprimert. Var dog i utgangspunktet sikker på at jeg var uegnet som mor, så jeg kan vel ikke tillegg hele depresjonsfrykten til fokus i sosiale medier.

    Hadde egentlig tenkt å forholde meg med ironisk distanse til denne boka (ikke lest enda), men begynte faktisk å gråte bare av å lese omtalen din, så vi får se.

    Takk for at du deler.

    • Eg trur det har skjedd ei dreining i sosiale medier dei siste åra. Eg trur faktisk fotballfrue og magebileta hennar og debatten som fulgte utover vinteren 2013-14 har mykje av æra/skulda (alt etter korleis ein ser det). Det som slo meg då eg var gravid, var at så mange av dei som hadde opplevd tøffe og vanskelege svangerskap ikkje sa det høgt, men skreiv det i private meldingar. Og der trur eg det har skjedd noko. Folk seier meir høgt. Men det er tydeligvis ein viss fare for at det tipper over i andre enden, høyrest det ut som.

      Eg håper du les boka. Den er så rå og så ærlig at det ikkje er mogleg å ha ironisk distanse til den. Trur eg.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s