Nobelprisen 2013: Alice Munro

Alice Munro
Too Much Happiness
Vintage Books International.
Canada 2009
Kindle edition. 304 sider.

Eg rakk ikkje lese ferdig Too Much Happiness før nobelprisutdelinga i dag, men eg har lese dei første fem novellene i novellesamlinga og kjem til å lese resten. Ei novellesamling er ikkje ein tekst, som ein roman, men fleire tekstar. Og i tilfellet Too Much Happiness er det eit stort spenn mellom tekstane. Fleire av novellene er så sterke at eg må legge bort og bruke litt tid på å fordøye før eg går laus på neste. Too Much Happiness er ikkje ei slukebok, men ei bok som må lesast i eit litt roleg tempo.

Fleire av dei novellene eg har lese, har formelle likskapar, dei har strukturelle likskapar og det er tekstlege og innhaldsmessige element som gjer at eg ser det er same forfattar. Novellene belyser kvarandre gjensidig, og det er heilt klart ein fordel å lese samlinga samanhengande. Samtidig er spranga mellom tekstane er store og novellene fortener eigentleg å bli omtalte som einskildttekstar, ikkje bare som delar av ei samling. Og nettopp derfor kan eg tillate meg å skrive om boka, før eg har lese ho ferdig, sidan eg ikkje rakk det før nobelprisutdelinga.

Felles for dei fem første novellene er at dei handlar om konfliktar mellom folk som står kvarandre nær. Novellene er annleis enn dei novellene eg ofte les, i den forstand at høgdepunkta ikkje kjem der eg  forventer at dei skal komme. Dramatiske hendigar blir fortalde på ein likefram og veldig direkte måte, gjerne i ei enkel bisetning, medan karakterane, relasjonane og etterspelet heile tida står i sentrum. I den første novella, “Dimensions”, kor den kvinnelege hovudpersonen opplever at mannen drep dei tre barna deira, dveler ho ikkje noko særleg ved denne tragedien. Heile novella handler om kvinna sin relasjon til mannen som sitt i fengsel, ikkje om tapet av barna. Det same ser vi i novella “Free Radicals”, kor ei eldre enke slipp ein mann som akkurat har drepe heile familien sin inn på kjøkkenet. Hovudpersonane blir utsett for store tragedier og ulike former for overgrep og omsorgssvikt. Men det er ikkje i dramatikken det narrative høgdepunktet ligg og det er her Munro sine noveller får eit særpreg. Det er som om spenningskurva i novella er i utakt med det som skjer på handlingsplanet. Spenningskurva finn vi i den emosjonelle utviklinga til karakterane. Og derfor opplevest det ikkje som rart at novellene ofte slutter med mange lause trådar og midt i handlinga. For på eit eller anna plan har hovudpersonen nådd ei slags indre ro og forsoning, til tross for at handlinga ikkje er avslutta.

Dei fem første novellene i boka minner om livet. For livet består ikkje av avslutta hendingsforløp, slik litteraturen ofte gjer, men av ulike episodar som fletter seg saman og som i ulik grad er til å leve med eller ikkje, for den som står midt i det. Det er risikabelt å begi seg ut på ei metalesing av ei novellesamling eg ikkje har lese ferdig, men det er vanskeleg å ikkje lese hovudpersonen i “Free Radicals” sine refleksjonar om litteratur, som ein metakommentar til akkurat dette:

She read modern fiction too. Always fiction. She hated to hear the word “escape” used about fiction. She might have argued, not just playfully, that it was real life that was the escape. But this was too important to argue about. (s. 124). 

Eit liknande metaperspektiv finn vi på handlingsplanet i novella “Fiction”. Her følgjer vi musikklæraren Joyce som går gjennom eit vanskeleg samlivsbrot, samtidig som ho underviser dottera til eks-kjærasten Jon sin nye kjæraste i fiolin. Joyce innrømmer at ho bruker jenta for å forsøke å treffe Jon igjen og få vist seg fram for han. Men i Joyce si forteljing får vi ikkje vite i kor stor grad dette skjer. Nesten eit heilt liv seinare dukker stedottera til eks-kjærasten hennar opp som ein lokal forfattar som har skrive sin versjon av den same historia som vi tidlegare har lese frå Joyce sitt perspektiv. Her får vi lese om ein lærar som er nesten besatt av å bruke eleven sin i eit voksent spel og om barnet som blir dratt inn i trekantdramaet på ein skremmande måte. Medan Joyce les denne boka, ser ho seg sjølv og si rolle i eit nytt lys. Forteljinga om samlivsbrotet hennar blir fortald frå det involverte barnet sitt perspektiv. Og som lesar blir eg tvungen til å vurdere begge perspektiva og sjølv ta stilling til om eg skal tru på den voksne eller barnet sin versjon. Dermed oppstår det eit rom i teksten kor eg som lesar må finne ut korleis eg skal forhalde meg til dei historiene eg les. Hovudpersonen si erkjenning blir ikkje eksplisitt og påtrengande. Likevel kan ein skimte eit snev av indre forsoning hos den eldre dama som ikkje blir gjenkjend av den tidlegare eleven i signeringskø i den lokale bokhandelen.

Fleire av novellene handler om brutte relasjonar mellom personar som skulle stå kvarandre nær og nye møter mellom desse. Ein får glimt av begge sider i konflikten, samtidig som ein ikkje veit heilt korleis det går vidare. Dermed blir ein som lesar nødt til å ta stilling til det karakterane fortel. Og nettopp derfor blir eg som lesar nødt til å ta meg god tid når eg les desse novellene. Eg kan ikkje bare gå vidare. Eg må fordøye. Og eg kan ikkje vite, som politimannen som snakker med Nita i “Free Radicals” seier:

These days you never know.
Never know. (s. 139). 

Eg gleder meg til å lese den siste halvdelen av boka.

——

Andre som har deltatt på samlesing og skrive om Alice Munro i dag finn du lenke til her:
Karen
Beathe
Karinleser
Birthe

14 comments

  1. Har lest to novellesamlinger av Alice Munro men har ikke skrevet ferdig noen av omtalene ennå…men jeg skal se om jeg ikke kan få lagt ut den ene i løpet av dagen selv om jeg ikke har fått skrevet om absolutt alle novellene i samlingen. Nå har jeg lest tre novellesamlinger av forfatteren og har merket meg at disse må leses sakte og gjerne flere ganger for å få med seg hva forfatteren vil si, hun er i ferd med å bli en favoritt hos meg. Denne som du holder på å lese nå blir vel den neste jeg kommer til å kjøpe.

    • Nå har jeg somlet meg til å lese hva du synes om “For mye lykke”. Litt artig å lese sitatene på engelsk! Jeg er glad jeg startet tidlig, for det er som du sier mye som må fordøyes, det går ikke an å lese novellene raskt og gå vider til neste. Det er interessant det du skriver om spenningskurven i tekstene som gjør at mange av dem har en åpen slutt. Nå ser jeg virkelig frem til å lese mer av Munro! Kos deg med resten av boken 🙂

  2. Som dere andre her så er jeg enig i at Munro må leses sakte, jeg brukte uvanlig lang tid på boka jeg leste til å være meg.

    Interessant det du skrev om slutten, at det ikke føltes rart med løse tråder. Jeg følte også at sluttene var naturlige. Jeg tok meg for eksempel aldri i å fundere på hvordan det gikk videre, men jeg måtte bruke tid på å fordøye det som skjedde mellom første og siste side.

    Jeg skal definivt lese en av hennes nyere samlinger også, i den jeg leste var hovedpersonene ofte unge jenter eller unge kvinner (med unntak naturligvis), generelt kan man si at de handlet om å finne sin plass (i familien, blant venner etc), mens jeg ser at i “din” novellesamling er kanskje oppbrudd en tematikk?

    • Eg må lese meir eg og, og eg tenkte omvent, at eg må lese ei tidleg samling. Hovudpersonane er kvinner her og, men det er store aldersprang. Eg synest det er vanskeleg å innkretse veldig tematisk, men oppbrot er eit stikkord som kan vere samlande.

      Eg stussa veldig over dei – på handlingsplanet – åpne sluttane, som ikkje kjendest uavslutta på meg som lesar, ja. Og eg trur forklaringa ligg i forsoning og det at karakterane finn ei slags indre ro, sjølv om kaoset rundt dei fortsett. Dei døde kjem ikkje tilbake og uretten som er begått blir ikkje reversert på handlingsnivå, men dei indre spenningane blir likevel løyste.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s