Konkret og mirakuløst

Då eg møtte Ingrid i Malmö forrige veke, blei vi sittande å snakke om lyrikk og om lyrikkutfordringa eg hadde på søndagane ein periode. Det slo meg at det er lenge sidan eg har lese dikt. Det er eigentleg litt synd. Eg er veldig glad i å lese dikt og eg trur stadig eg skal lese meir dikt igjen, så eg har ganske mange diktsamlingar liggjande som eg ikkje har lese endå. Då eg snakka med Ingrid, snakka vi mellom anna om amerikanske diktarar, som Emily Dickinson, Elizabeth Bishop og  Walt Withman. Då eg kom heim måtte eg bare finne fram den fantastiske diktsamlinga Leaves of Grass. Eg har bladd litt i ho og eg vil gjerne dele diktet “Miracles”:

“Miracles” by Walt Whitman

Why, who makes much of a miracle?
As to me I know of nothing else but miracles,
Whether I walk the streets of Manhattan,
Or dart my sight over the roofs of houses toward the sky,
Or wade with naked feet along the beach just in the edge of the water,
Or stand under trees in the woods,
Or talk by day with any one I love, or sleep in the bed at night with any one I love,
Or sit at table at dinner with the rest,
Or look at strangers opposite me riding in the car,
Or watch honey-bees busy around the hive of a summer forenoon,
Or animals feeding in the fields,
Or birds, or the wonderfulness of insects in the air,
Or the wonderfulness of the sundown, or of stars shining so quiet and bright,
Or the exquisite delicate thin curve of the new moon in spring;
These with the rest, one and all, are to me miracles,
The whole referring, yet each distinct and in its place.

To me every hour of the light and dark is a miracle,
Every cubic inch of space is a miracle,
Every square yard of the surface of the earth is spread with the same,
Every foot of the interior swarms with the same.

To me the sea is a continual miracle,
The fishes that swim—the rocks—the motion of the waves—the ships with men in them,
What stranger miracles are there?

Akkurat dette diktet synest eg er eit veldig godt eksempel på korfor eg liker Withman si dikting så godt. Han henter fram det kvardagslege. Eg kjenner at eg blir kald på tærne av tanken på å vasse i strandkanten og eg kjenner den overveldande kjensla av å sjå opp mot hustaka på Manhattan. Eg høyrer lydane av fuglar og innsekt og eg kjenner kjensla av å stå ute og puste kald luft og sjå på nymånen, midt på natta. Når eg les diktet sakte, ei og ei linje, må eg ta i bruk alle sansane mine for å få med meg opplevinga av kvart av dei små kvardagsmirakla han skildrer. Alt er så konkret og kvardagsleg, samtidig blir det så vakkert gjennom måten han presenterer det på. Diktet har òg ei estetisk side, reint visuelt. Eg blir veldig fascinert over å sjå på rekka med O-ar som innleiier verselinjene i første strofe. Dei minner om punktmarkering og det får meg til å lese diktet akkurat så sakte som det må lesast, for at eg skal stoppe opp og kjenne etter på alle desse delane som tilsaman er ei eining.

These with the rest, one and all, are to me miracles,
The whole referring, yet each distinct and in its place.

7 comments

  1. Det kan inte sägas bättre, Björg. Walt Whitmans Leaves of Grass ska jag ta fram i kväll och läsa… jag känner också, som du, att jag behöver läsa mera lyrik än vad jag har gjort den senaste tiden. Jag ska leta i hyllorna. Tack för att du påminner!

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s