Ferdig fordøyd lesestoff

Gunn Marit Nisja
Porselenspiken
Juritzen forlag
Norge 2013
300 sider

porselenspiken omslag

Som oftast når eg synest ei bok er veldig god, er det fordi eg blir engasjert og utfordra som lesar. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer beskriv ulike måtar å sjå på kunst på. Nokre gonger bruker ein eit aktivt blikk, andre gonger bruker ein eit passivt blikk. Og slik er det med bøker og, det finst bøker som kan lesast passivt og det finst bøker som krev å bli lesne på ein aktiv måte. Nokre bøker krev at eg gjer ein aktiv innsats for å sette saman dei einskilde delane til ein heilskap. Eg må gå inn i teksten, utforske han og sette saman dei ulike elementa språket viser fram, til eit bilete som etterkvart tar form som meiningsfullt og samanhengande. Ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko. Når ein tekst utfordrer meg, slik at eg må vere aktiv som lesar, kjenner eg at eg har ei god lesaroppleving.

Porselenspiken gjer det stikk motsette. Gunn Marit Nisja sin andre roman, om to kvinner som møtest, kor liva deira flettest inn i kvarandre, utfordrer meg ikkje i det heile tatt. Boka inviterer meg ikkje til å delta i teksten. Den overivrige forteljarstemma analyserer i stykker delane og plasserer dei inn i heilskapen for meg. Eg sitt igjen med ei oppleving av at det ikkje er plass til meg som lesar i denne lesaropplevinga, boka er ferdigtygd, ferdig fordøyd, delane er blanda saman som i Spagetti ala capri på boks, eg får ikkje vere med på å sette dei saman til ein heilskap. Der den gode boka tvinger meg til å bruke det aktive blikket, passiviserer Porselenspiken meg. Sjølv dei mest innlysande samanhengane blir fortald og analysert av forteljarstemma i boka, og eg sitt igjen med ei kjensle av at eg som lesar blir undervurdert.

Den overivrige forteljarstemma kunne vore til å leve med, hadde forfattaren gjort eit grundigare forarbeid, når det gjeld samanhengar på handlingsnivå i romanen. Porselenspiken er så full av logiske brist, at eg tar meg i å lure på om det i det heile tatt er nokon som har lese boka som ein samanhengande tekst, før ho gjekk i trykken. Eit eksempel på dette er hovudpersonen sin økonomi. Tidleg i romanen døyr faren til hovudpersonen Kristin. Kristin har ein ordknapp krangel med mora, kor ho poengterer at ho ikkje har planlagt å vere odelsjente og overta gården. Plutseleg har Kristin ei stor arv, slik at ho både kan flytte til ein betre leiligheit og, med litt lån, kjøpe seg eit restaurantlokale. – Mora måtte selgje gården, tenker eg, rart at ho ikkje gjorde eit større poeng utav det, men greit. Men når eg les vidare viser det seg at mora framleis sitt på gården. I tillegg har ho råd til å lønne ein avløysar, slik at ho sjølv kan jobbe på kaféen til Kristin. Og den elles så detaljerte og overforklarande forteljaren seier ikkje eit ord om korleis farsarva til Kristin er blitt løyst ut, utan at boet er skifta. Dette til tross for at det eitparogførti sider tidlegare i romanen var eit stort problem at Kristin ikkje ville overta gardsdrifta og at mora ikkje kunne ta dette aleine. Restauranten blir heldigvis ein suksess, og godt er det, for han blir driven utan tanke på lønnsbudsjett. Kristin som har vore bekymra for økonomien tidlegare, kan pøse på med ansatte på overtid, utan problem. Og når vi er inne på det som dreier seg om økonomi, klarer eg ikkje la vere å undre meg over at ein av hovudpersonane, Bengt, kan legge inn bod på ei vegkro, som ikkje er juridisk bindande. Boka flommer over av dårleg research og episodar som ikkje heng saman.

Dette er dessverre ikkje det einaste eksempelet på mangel på samanheng i teksten. Då faren til Kristin døyr, blir ho sittande oppe heile natta, før ho går i møte med begravelsesbyrået. På neste side kjem ho først på jobb, tidleg om morgonen. Møtet med begravelsesbyrået er gløymd. Arbeidsdagen ender med at ho seier opp, åpenbart utan tanke på kontrakt og oppsigelsestid. Tidsperspektivet går ikkje opp og til å vere ein så detaljert roman, er dei praktiske detaljane med på å bryte ned teksten. Det same skjer når Kristin kjem heim etter gravferda til faren. Ho har akkurat sagt opp jobben og har gjort eit stort poeng utav at ho sitt igjen med lite både pengar og familie, utan jobb. I det ho går inn døra heime tenker ho “Mange på jobben hadde ment at det var et merkelig nabolag jeg valgte å bo i” (s. 36). Her har forfattaren åpenbart gløymd at a) ho har ingen jobb og b) ho bare hadde ein kollega, der ho jobba. Eit tredje eksempel finn vi på side 94, kor Kristin tenker på Marta sin tragiske barndom, mange månadar før Marta åpner seg for Kristin og fortel henne om oppveksta si, ei oppvekst som for øvrig er breddfull av tragiske element, som vald, fattigdom, narkotika og graviditet. Eg som lesar blir forvirra og får inntrykk av at verken forfattaren eller forlaget har lese gjennom den ferdige teksten for å sjekke at storyen heng saman.

I eit intervju seier Kjell Askildsen: “Jeg reagerer veldig ofte på bøker som er urealistiske på den måten at forfatteren lar personene tenke eller snakke i lange flyt, der det ene gullkornet avløser det andre. Dette er for meg brudd på alt som har med realistisk litteratur å gjøre.” Og det er dette eg og reagerer på, når eg les Porselenspiken. Nisja prøver å skrive på ein Stream of Consiousness-aktig måte som ikkje fungerer i det heile tatt, nettopp fordi tankerekkene ikkje er realistiske. Hovudpersonen har tenkt ferdig alt, eg som lesar kjenner meg undervurdert, eg får ikkje delta og eg får ikkje bidra. Dei enormt mektige språklege bileta blir påtrengande. Og den overivrige forteljaren insisterer på å analysere og forklare i stykker ein kvar antydning til spenning i teksten, både med eigne reflekasjonar og med å vise til farmor sin livsvisdom, som bare gjer forteljaren endå meir påtrengande og mektig.

“Om jeg bare hadde hatt muligheten til å spare på noen av smilene til Marta, til tida kom da de ble sjeldnere. Men det var vel som farmor hadde sagt, det var umulig å vite på forhånd hva som ventet oss i “livets gater”. Og dette med Martas smil skulle komme til å være en luftspeiling for meg i ettertid, noe jeg aldri kunne få oppleve igjen, men heller ikke glemme synet av”. (s. 170)

Språket er fullt av klisjeaktige overdrivelser, voldsomme hyperboler og underlege samanlikningar. Denne overdrivne bruken av metaforer og underlege språklege bilete kan for så vidt ha ein underhaldningsverdi i seg sjølv, og denne utilsikta komiske sida ved Porselenspiken er kanskje det mest positive eg kan trekke fram.

Takk til Juritzen forlag for leseeksemplar. 

36 comments

  1. Eg kosar meg alltid når eg les velskrive og godt grunngjeve slakt. Det er kanskje “slemt”, men eg finn det høgst underhaldande. Og – eit paradoks: eg fekk nesten lyst til å lesa boka 🙂

    • Eg synest boka har god underhaldningsverdi, nettopp på grunn av det svulstige språket og dei mange absurde metaforene. Så det er god grunn til å lese ho. 😉 Og takk, for eg tolker det som ein kompliment, utfordringa som ligg i å skrive ein velbegrunna slakt (og velbegrunna er noko eg meiner er eit viktig kriterium for ei negativ bokmelding), eg interessant som sådan. Eg

    • Nei, altså, eg fekk stadfesta nokre fordommar (jamfør kommentaren over, om bøker med blomstrete omslag, det er ein av fordommane mine). Nei, for å vere ærleg så tenkte eg eg kunne gi ho ein sjanse, og når eg etter ti sider hadde skribla ned underhaldande klisjear nok til eit heilt blogginnlegg, måtte eg jo lese ferdig. Ein kan jo ikkje slakte bøker ein ikkje har lese.

      • Ja, jeg fikk det ikke helt til å stemme da jeg så din gravatar og det omslaget. Jeg måtte scrolle tilbake for å se om jeg hadde sett rett. Selv har jeg ikke lest noen av bøkene til Gunn Marit Nisja, så jeg kan ikke si noe om dem. Kanskje hadde jeg likt denne, kanskje ikke. Jeg kommer imidlertid ikke til å lese den. Det er så fryktelig mange bøker på leselista mi at jeg har bestemt meg for å kutte de bøkene som ikke er helt min gate 🙂

      • Eg pleier vanlegvis tenke slik, eg og. Altså at eg i utgangspunktet ikkje les bøker eg ikkje heilt har trua på, eg rekk jo aldri lese alt eg har trua på, likevel. Men innimellom tenker eg det er viktig å lese andre ting og. Det handler litt om eit ønske om å lese bredde og, og å forstå bøker som sel godt. Sjølv om denne forstod eg ikkje, akkurat korfor sel.

  2. Hahaha … morsomt når du plukker en tekst fra hverandre på den måten der. Et av intervjuene på Bokfestivalen i Oslo i år tok opp akkurat opp det med realistisk fortelling med Kjersti Annesdatter Skomsvold og Gaute Heivoll bl.a. De snakket også om at fakta og rammen rundt som måtte stemme og trekke leseren inn i en realistisk verden, men at selve fortellingen kunne være fiktiv så lenge det var troverdig. Denne høres jo overhodet ikke ut til å henge sammen, og det er en dårlig jobb hos forlaget som faktisk har gitt ut denne boka med så mange logiske brister. Den tilhører vel sjangeren forside-blomstrende-cover!

    • Definitivt bok med blomster på coveret, ja. Sjølve definisjonen på blomsterbok, faktisk. Eg synest jo at tendensen til fakta-fiksjonblanding som Heivoll og Skomsvold representerer er veldig fascinerande som fenomen (i alle fall langt meir fascinerande enn blomster), men dette er verkeleg ikkje realistisk i det heile tatt.

  3. Interessant, og godt skrevet! Jeg har denne og “Naken i hijab” stående i bokhyllen. Det har de faktisk stått en stund, og jeg har en følelse av at de kommer til å bli stående ulest lengre. Ikke for det, jeg kan tenke meg å lese Porselenspiken, spesielt når du skriver at du “sitt igjen med ei oppleving av at det ikkje er plass til meg som lesar i denne lesaropplevinga” – da må jeg sannelig se hvordan teksten er.

    • Porselenspiken skil seg frå alt anna eg har lese, med at det verkeleg ikkje er nokonting som blir overlatt til meg som lesar. Sånn sett er det ei spesiell og veldig annleis bok. Men det er ikkje på ein god måte.

  4. Jeg er så glad for at du ønsket å “bekrefte noen fordommer”. Kjempefestlig innlegg! Det du gjengir høres jo helt fjernt ut! Jeg har ikke lest noe av denne forfatteren tidligere (ok fem sider av den første boka) og jeg tviler vel på at det blir noe med det første. Nok en gang, kjempefestlig skrevet av deg. Godt lest!

    • Eg las ho eigentleg ikkje for å stadfeste fordommane mine, eg las ho for å utfordre dei, altså. Bare for å presisere. Eg fekk kritikk i ein debatt med Anja (http://twotn.blogspot.no/) i våres, for å avskrive ein heil sjanger, og eg tenker at det er veldig lett å generalisere og anta at alle bøker med veldig kvinneleg apell på omslaget er “slik”. Derfor tenker eg at det er litt viktig å utfordre slike kategoriseringer og i alle fall undersøke dei litt nærmare innimellom.

      • Jeg skjønte det 😉 Jeg tror jeg er litt der som Line skriver nedenfor meg. Har etter hvert utviklet en skepsis til enkelte forlag. Jeg føler det er litt “hastverksarbeid” over flere av titlene. Da bruker jeg heller tiden min på bøker som jeg føler det er mer “kvalitet” over. Selv om jeg leser alt mulig i alle mulige sjangre så har jeg likevel en slags standard for hva jeg mener er bra/dårlig. Enten det er “Mortonske bøker”, serieromaner eller sakprosa.

        Men jeg er helt med på det dere sier om “blomsterbøkene”. Når jeg leser slike bøker er det nettopp fordi jeg forventer noe lignende jeg alt har lest. Noe som får meg i en spesiell stemning. Likevel mener jeg at man kan stille krav også til disse bøkene. At det er gjort god research osv.
        Når jeg leser bøker i denne stilen så vil jeg primært underholdes, men jeg vil også gjerne lære noe. Jeg misliker sterkt når boken på en måte “bare er pøst ut” slik man får følelsen av at motivet for utgivelsen er kjappe penger, snarere enn å formidle en god historie.

        Jeg mener ikke at Nisja ikke har lagt ned jobb i boken. Men kanskje hun kunne fått litt bedre hjelp fra redaktøren sin? Hva vet jeg? Kanskje noen som vet mer om slikt kan si noe om det? Noe av det verste som fins som leser er jo når historien er full av åpenbare logiske brister.

        Synes fortsatt du har skrevet veldig morsomt Bjørg 🙂

      • Takk for det!

        Ja, det kunne vore interessant å visst litt meir om prosessen bak boka i forlaget. Eg fekk litt inntrykk av at den utanforståande lesaren som les gjennom boka som samanhengande tekst, etter at forfattaren er ferdig. Klisjéane og språket og forteljarstemma som blei for mykje hadde eg på mange måtar forventa, men den totale mangelen på samanheng var jo det som verkeleg overraska meg, i negativ forstand. Eg tenker dette seier litt om kor viktig prosessen mellom manus og trykking faktisk er.

  5. Jeg leser aldri bøker utgitt av Juritzen, fordi de er troende til å utgi slurvete tekster av dårlig kvalitet. Det virker som et forlag som kun er opptatt av at bøkene deres skal selge mest mulig, ikke være best mulig. Jeg husker kritikken fra Anja om å avskrive en hel sjanger, og tenker for min egen del at det er noe jeg lever veldig godt med. Når jeg en sjelden gang leser sånne blomsterbøker, viser det seg som regel at de er enda dårligere enn jeg fryktet på forhånd. Så forsøket på å utfordre fordommene mine ender bare med at fordommene blir forsterket.

    Samtidig er det interessant, det du sier om å anta at alle bøker med ultrafeminine omslag er “slik”. Jeg er ikke så sikker på at det er en fordom. Jeg tror snarere at den påfallende likheten mellom bøkene er mye av poenget. Noen er sikkert bedre enn andre, men de er fremdeles “slik” i den forstand at de er uinteressante litterært, mangler undertekst og er fulle av språklige og tankemessige klisjeer. Og det er påfallende hvor mye bøkene likner hverandre i tematikk, språk, plott og komposisjon. Blomsteromslagene er der for å signalisere tydelig hva leseren kan forvente seg, sånn at de ender opp hos lesere som er på utkikk etter bøker som likner på andre blomsterbøker de har lest og likt.

    At man da oppfattes som fordomsfull hvis man sier “har du lest én, har du lest alle”, er et paradoks, fordi likheten er nettopp det leserne er ute etter og et helt bevisst grep fra forlagenes side. Det er ikke for ingenting at disse bøkene ofte selges inn med et “Liker du Kate Morton, vil du elske denne!” eller “En roman for alle som lot seg gripe av Hemmeligheter fra fortiden!”. Det spilles helt bevisst på likhetene mellom bøkene, og det er en grunn til det.

    • Ja, i dette tilfellet førte i alle fall forsøket på å utfordre fordommane mine absolutt til å heller stadfeste dei. Eg las ikkje mange sidene før eg gjekk frå å tenke “Kan det vere så ille?” til “Dette var verre”.

      Det du seier om den visuelle likheiten på omslaga er interessant. Du har jo rett i at det åpenbart blir gjort forsøk på å formidle slektskap mellom bøkene, frå forlaget si side. Det å koble dette opp mot fordommar er jo interessant, nettopp fordi fordommane i positiv forstand blir brukt så aktivt.

      Sjølv om det ikkje er gitt at vi skal ha lik smak, blir eg overraska over det slette håndverket og mangelen på samanheng.

  6. Det finnes lite som er så morsomt og befriende som en god og velbegrunnet slakt. Må innrømme at jeg faktisk blir litt sjokka (selv om jeg sitter å fniser), – over alle de logiske sprekkene.

    Kommer forøvrig til å kalle denne typen bøker blomsterbøker fra nå av.

  7. Uffda… Jeg likte boka jeg, men jeg er kanskje litt enkel- og lettlurt? Jeg likte faktisk den reffererende stilen; DETTE hendte, og det førte meg DIT.
    Må ærlig innrømme at jeg ikke la merke til de logiske bristene du viser til, men jeg kan i det minste forklare én av dem; Har man en arbeidsplass med kun én kollega, omtales også andre, f.eks faste kunder, som “de på jobben”. Kanskje spesielt på små steder der man etterhvert blir kjent med disse “andre”.

    Ellers er jeg enig i at negative omtaler ofte har stor underholdningsverdi når de er godt begrunna- og det er (som her!!) de som gir mange kommentarer og tilbakemeldinger! Av og til har jeg lurt på om bloggere flest er så gode til å velge bøker at de så godt som aldri leser og/ eller skriver om bøker som skuffet… Klapp på skuldra for å gidde både å lese den ferdig og å bruke tid på å skrive så omfattende om leseopplevelsen!

    • Ok, eg kan vere med på “de andre på jobben”-argumentet ditt. Det var eit lite og bagatellmessig eksempel, men rotet med alt det økonomiske, som var ein stor bekymring for hovudpersonen i store deler av boka, irriterte meg veldig. Hadde det ikkje fått plass tidleg i boka at hovudpersonen hadde dårleg økonomi, mora trengde henne til å overta gården og alt det der, hadde det vore greit at ho plutseleg kjøpte ein restaurant utan å gjere greie for kor pengane kom frå. Men når ho først lager eit stort poeng utav økonomi og ikkje følgjer opp, blir det bare kjipt å lese, kjenner eg. Du seier at boka har ein refererande stil, det er eg ikkje einig i det heile tatt. Eg synest ho er veldig overanalyserande. Hovudpersonen tenker så hardt gjennom alt og forklarer så mykje til lesaren at det ikkje blir nokonting igjen til meg som lesar.

      Eg er faktisk overraska over mengda tilbakemeldingar, ja. Vanlegvis vel eg jo ikkje bøker eg ikkje har trua på, så sånn sett er du nok inne på noko der. Eg vel jo bøker eg trur kan vere gode.

      • De bokomtalene jeg får mest omtaler på er stort sett de med skikkelig slakt, som da jeg slaktet første bok av Fifty Shades of Grey, eller Hypnotisøren. Men jeg ser noen likheter mellom disse anmeldelsene, og enkelte andre som får mange kommentarer, og det er ofte at jeg bruker mye lengre tid på disse. Når jeg slakter en bok skal det gjøres ordentlig og begrunnet, og derfor blir også de innleggene mer detaljerte og grundige, og jeg tror det er noe av årsaken til alle kommentarene. Ser det ofte på bøker jeg elsker og som jeg skriver lange utgreininger om – de får også ofte endel kommentarer.

        I mine øyne finnes det både gode og dårlige “blomsterbøker”, akkurat som det innenfor andre sjangere finnes gode og dårlige bøker. “Det usynlige fjellet” er en bok som faller innenfor de gode.

        Nisja har jeg ikke lest, så hennes bøker kan jeg ikke uttale meg om. Jeg synes uansett at du har skrevet et veldig godt innlegg.

        • Eg er ikkje eit sekund i tvil om at det er kvalitetsforskjellar i denne typen romanar som alle andre. Men eg gjorde nok eit dårleg val, med tanke på stadfesting av fordommar. Sjølvsagt kan det hende ein går glipp av perler ved å vere fordomsfull, men eg foretrekk likevel bøker eg trur eg vil like. Det har vore litt det same med både krim og fantasy, som eg og les lite av. Då eg for elsempel blei positivt overraska over Nesbø, las eg heile serien på veldig kort tid. Men eg var seint ute, fordi eg trudde ikkje eg kom til å like dei. Neste gong eg vil utfordre fordommane mine, skal et be deg om råd!

        • Eg trur for øvrig du har veldig rett i det du skriv om engasjement. Eg held på med Trine Vollen sin debutroman som eg kjenner er sånn middels-middels minus, nå, og eg får ikkje spesielt lyst til å lese ferdig for å skrive om denne boka. Det er ikkje sikkert eg gjer det heller. Medan eg las Porselenspiken var reaksjonen min meir “Seriøst, har dei gitt ut dette her!? Det må eg skrive om!”. Bøker som er i spekteret elendig eller veldig, veldig gode får eg jo lyst til å skrive noko om, medan bøker i spekteret rundt middels engasjerer meg mindre og gir meg mindre lyst til å skrive. Det skin kanskje gjennom i det eg til slutt skriv, når eg blogger om boka?

  8. En av de aller beste slaktene jeg har lest. Velformulert, velbegrunnet… vel-dig bra! Har ikke lest noe av henne selv, men har kastet bort nok tid på lignende bøker. Nå sist Evighetens Roma fra – ja, nettopp – Juritzen forlag. Grei nok som underholdning dersom man er mentalt klar for hjernedøde floskler, logiske brister og slett redigering. – Men så fins det disse unntakene, da, gullet blant all glitteret som er altfor gode til å bli avfeid som blomstercover. Av og til er det verdt å bevege seg litt utenfor sine vante rammer. All honnør til deg for at du gjorde et realt forsøk! – Og bemerkningene dine er jo i aller høyeste grad konstruktive og nyttige. Bra!

    Ellers: Dette med realistiske tankerekker er særdeles viktig for meg. Per Petterson er genial på det punktet, syns jeg. Hovedpersonenes usammenhengende, dårlig formulerte, eviglange monologer er fantastiske i all sin realisme.

    • Jeg har strevd litt med Petterson og tenker med gru på hva jeg ville synes om en annen forfattes forsøk på å skrive “i hans stil.

      Mange kommentarer på en “slakt” er ikke så unaturlig tenker jeg. Følger mange av de tankene Bokelskerinnen har. Jeg tenker at engasjement enten det er positvt eller negativt som regel fører til mange tilbakemeldinger eller “hits”.

      Jeg tror det jeg har postet om boken til Marianne Kaurin er uten tvil de innleggene jeg har fått mest kommentarer på.

    • Eg har hatt litt den opplevinga du beskriv der, Elikken, når det gjeld krim. Eg les lite krim, så eg las ikkje Jo Nesbø før 2009, fordi eg liker jo ikkje krim, spesielt ikkje moderne krim. Og eg blei veldig positivt overraska og endte opp med å lese alle til då utgitte Harry Hole-bøkene på relativt kort tid. Og det er jo ulempa med å vere fordomsfull, ein kan risikere å gå glipp av noko. Samtidig har eg kasta bort mykje tid på gi Jørn Lier Horst, Dan Brown og Liza Marklund ein sjanse, fordi dei tross alt sel såpass godt. Men eg skal gjere litt betre research neste gong eg skal lese ei blomsterbok (nå hadde eg for så vidt bokbloggerprisen og norske bøker frå 2013 i bakhovudet, då eg valde å lese denne boka og).

      Det du seier om Petterson er veldig interessant. Eg kjende eg fekk litt hjelp til å sette fingeren på noko, gjennom det Askildsen-intervjuet. Og i tilfellet Petterson sine bøker stemmer det i aller høgaste grad, det halvtenkte og usamanhengande er med på å gjere bøkene så gode. Karete, eg las Ekkoland frå 1989 av Per Petterson og det var ikkje ei imponerande lesaroppleving, særleg ikkje etter Ut og stjæle hester, så eg trur han har brukt litt tid på å modne den særeigne skrivemåten sin. Og eg kjenner fleire som ikkje er overbegeistra for han og, altså, så dersom du finn ut at du har strevd nok er du i godt selskap. Han skriv veldig spesielt, det skal han ha!

  9. Tusen takk for at du leste min blomsterbok, synd den ikke traff, men nå har jeg gjennomgått både din slakt og de mange kommentarene fra folk som har kost seg og ledd. Glad for at to år av mitt liv kan virke så lattervekkende og samlende! Ser du stiller flere spørsmål ved forlagets prosess, jeg svarer på dem om du vil, mail meg gjerne.

    Så vil jeg til slutt si er at redaktøren min er dyktig, jeg tar gjerne skylden alene om teksten ikke har ståkarakter.

    Flott og seriøs blogg, stå på videre – det skal jeg.

    Mvh
    Gunn Marit Nisja

    • Takk for kommentar.

      Først av alt må eg presisere at det ikkje er “to år av ditt liv” eg har skrive bokmelding om, men romanen Porselenspiken slik han foreligg i ferdig utgåve. Eg veit ingenting om ditt liv, og det er vel ingen i kommentarfeltet her som verken har diskutert eller latterleggjort det. Her handler det om boka og liknande bøker, ikkje deg og ditt liv, det er eit viktig skilje. Når eg skriv ei bokmelding er det nemleg boka, slik ho foreligg, eg forheld meg til, ikkje andre ytre faktorar.

      Eg har allereie tatt meg god tid til å begrunne påstanden min om at boka framstår som eit uferdig og usamanhengande arbeid. Igjen er det boka slik ho foreligg eg forheld meg til. Om det er du som forfattar eller redaktøren din som står ansvarleg for det endelege produktet, kan eg ikkje seie noko om. Men som eg har vist over, er det så mange brist i forteljinga, at det er naturleg for meg å anta at dei som har ansvar for å kvalitetssikre utgivelsen ikkje har gjort ein god nok jobb.

      For meg som lesar og kritikar er det ikkje særleg relevant kor i prosessen det har svikta, eigentleg. Det er det ferdige produktet som er interessant for meg.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s