Korfor reiste dei?

Bli hvis du kan. Reis hvis du må
Helga Flatland
Aschehoug, 2011.
170 sider

Eg har lese den første delen av Helga Flatland sin kritikarroste trilogi om Tarjei, Trygve og Kristian som reiser til Afghanistan og som kjem heim igjen i kister. Boka har vunne Tarjei Vesaas debutantpris, Aschehougs debutantstipend og Ungdommens kritikerpris. Eg må bare seie at dette er vel fortent, Helga Flatland sin debut er sterk og eg gleder meg allereie til å lese oppfølgjaren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ein kort roman i fire delar, med fire ulike forteljarstemmer. I første del følgjer vi Tarjei gjennom tenåra, frå han er 12 til han døyr i ein bileksplosjon utføre Meymaneh. Tarjei si forteljing er ei indre reise gjennom forventningspress og samvittgheitsgjeld, som i stor grad dreier seg om forhaldet mellom Tarjei og faren, samtidig som det er ein oppvekstroman. Andre del handlar om korleis heimbygda tar i mot beskjeden om at dei tre gutane er drepne, om sorg innføre normalen og om sorg som er utanom det normale. I denne delen er det naboen til Tarjei, Jon Olav, som har forteljarstemma og synsvinkelen, og her kjem vi godt innpå bygda og den mentaliteten som rår. I tredje del er det Karin, Tarjei si mor som fortel og vi får innblikk i korleis det har vore for henne å bli mor. Skildringa av fødselsdepresjonen ho utvikla då Tarjei blei født, er sterk og rører meg spesielt. Flatland skildrer den vare relasjonen mellom mor og barn veldig godt. Den fjerde delen er det medsoldaten og vennen til Tarjei, Trygve si oppvekst og ungdomstid som blir fortald. I denne delen får vi eit innblikk i korleis det er å kjenne seg annleis, først annleis enn storebrødrene som er tvillingar og heilt like og etterkvart annleis enn alle dei andre gutane, med kjensler som ikkje alle andre har.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må si store styrke ligg i måten Helga Flatland meistrar den forteljartekniske kunsten det er å vise fram folka, kjenslene deira og relasjonane mellom dei, utan å fortolke og forklare. Det er heile tida opp til meg som lesar å bruke det forfattaren viser fram og sette det saman til ein heilskap. Dette gjer at eg må ta meg god tid, når eg les denne korte boka. Eg kjenner meg utfordra som lesar og eg kjenner at eg blir invitert inn i miljøet og i karakterane Flatland skriv om. Eg kjem nær innbyggarane i den vesle bygda og eg forstår korfor dei gjer dei vala dei gjer, utan at det blir eksplisitt forklart i teksten. Oppbygginga av romanen, med ulike forteljarar som fortel delvis overlappande historier og samtidig fortel sine historier, skaper ei veldig god spenning i teksten.

Frå Tarjei:
“Nå, i august, to dager før jeg skal dra, har mamma kommet ut med en tekopp til meg. Jeg sitter på verandaen og ser ned på Sølve som leker med Pus på plenen foran låven. Jeg tror at han selv tror at han og Pus er like, at han også er en katt. Mamma tenner en røyk, blåser røykringer opp mot himmelen. Så sier hun at hun aldri hadde trodd at jeg var en som dro til Afghanistan for å kjempe noen andres krig. Jeg har aldri diskutert politikk med henne, sier at jeg ikke vil gjøre det nå heller. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så sier hun at det ikke handler om politikk. (…) Er dette noe du vil fordi du mener det er riktig? Eller er det fordi du nettopp ikke trenger å tenke, du bare følger ordre så hodet og det som ellers herjer i sinnet ditt får hvile? sier mamma. Hun har ikke sagt så mye til meg så lenge jeg kan huske. Ikke noe som bare handlet om meg. At hun skjønner meg. Jeg blir svimmel, hun har sett rett igjennom meg og sett ting jeg ikke har skjønt selv. Hun har sett meg hele tiden, og jeg blir rasende fordi hun ikke har sagt noe. Et vilt raseri skyller gjennom kroppen, jeg roper et eller annet. Mamma rykker til, litt overrasket over reaksjonen min. Hun har skjønt alt bortsett fra det viktigste: hun har skjønt meg uavhengig av seg selv.” (s. 53-54)

Frå Karin:
“Jeg var rasende på Hallvard, men kunne ikke si noe. Rasende på alt annet enn Tarjei. For at noe eller noen hadde tvunget ham til å flykte og livredd for at det skulle være meg. For at det var en flukt var jeg sikker på, det var ikke et politisk standpunkt, det var ikke en heltemodig avgjørelse om å ofre seg. Det var bare frykt for oppgjøret han ennå ikke hadde tatt, og som han nå ikke trengte å ta.
Jeg gikk ut til ham på verandaen to dager før han skulle dra. Hadde med en tekopp. Jeg stod lenge i vinduet og så ham sitte der, rolig, noen ganger smilte han av Sølve som lekte på plenen, mens jeg diskuterte med meg selv om jeg skulle gå ut til ham, si det jeg ville si, prøve å stoppe ham, om jeg hadde rett til å gjøre det. Men jeg måtte.” (s.126)

Synsvinkelvekslingane er med på å gi meg som lesar eit komplett bilete. Ikkje bare får eg sjå personar frå ulike synsvinklar, eg får òg delta i samspelet mellom folk i bygda, både på godt og vondt. I den første delen, der Tarjei fortel, får vi høyre historia om den omsorgsfulle storesøstera Julie, men det er først når eg får lese Karin si historie om den vanskelege småbarnstida at eg skjønner i kor stor grad den to år eldre søstera har tatt seg av broren. I Jon Olav sin del følgjer vi ein fortvila far som ikkje forstår kva det er sonen ikkje snakker om. Gjennom vage antydningar legg forfattaren eit grunnlag for at eg som lesar kan gjette meg fram til bakgrunnen for den enorme sorgen Sigurd utvikler. Og i fjerde del får eg stadfesta det Jon Olav ikkje forstod sjølv, i den andre delen. Nå har akkurat den tredje delen av trilogien komme ut, og eg må seie meg einig med Gerd Elin Stava Sandve: “Det er dette som er Helga Flatlands enorme styrke som forfatter: Evnen til å vise folks innerste, såreste, ømmeste følelser. De man kanskje ikke kjenner, og iallfall ikke anerkjenner, selv.”

Sjølv om Bli hvis du kan. Reis hvis du må er ei bok som har eit sterkt underliggjande politisk tema, knytta til dei norske styrkene i Afghanistan, er det ikkje den store samfunnsdebatten som står i fokus i romanen. Cathrine Krøger omtaler romanen som “En politisk roman som ikke er politisk, men eksistensiell”, ei svært presis formulering, i ein elles overfladisk bokanmeldelse i Dagbladet (kor ho ikkje ein gong klarer å få namna på hovudpersonane riktig). Både Tarjei og Trygve flykter frå heimbygda og frå konfrontasjonar dei ikkje orker å ta med sine næraste. Foreldre og søsken forsøker å overtale dei til å bli, gjennom politiske argument. Men det er ikkje det politiske som er motivasjonen for at dei reiser. Likevel, Bli hvis du kan. Reis hvis du må skriv seg inn i samfunnsdebatten. Dei elles tidlause motiva i romanen om forventningspress, forhald mellom foreldre og barn og seksuell legning blir aktualisert og sett inn i vår samtid, i og med at gutane tar dette valet om å reise til Afghanistan. Flatland går likevel ikkje inn i den store samfunnsdebatten, og dette fråveret av refleksjonar rundt Norge si rolle i Afghanistan ser eg òg på som ei styrke ved romanen. Det blir lesaren som må vurdere og ta stilling til det tragiske utfallet flykta frå barndommen får, for desse gutane og for dei som stod dei nær.