Ei unik forteljing om ufullkommen kjærleik

Leksikon om lengsel
Hilde Østby
Tiden norsk forlag, 2013
245 sider.

Leksikon om lengsel

Det finnes muligens mange grunner til å lese dette leksikonet: Kanskje du vil underholde deg selv, eller du vil studere kjærlighetens og lengselens historie, som er så mangfoldig og brokete at det kan kaste en ut på en reise verden rundt, gjennom alle tider. Eller kanskje du har et lite ønske om å forstå deg selv. Kanskje du i din naivitet tror at det å lese om andres misere vil gjøre din egen, helt individuelle sådanne lettere å bære. Men grunnen til at redaksjonen skriver, er ikke egentlig for å bidra til noe av dette. (s. 233).

Hilde Østby sin romandebut er ikkje noko mindre ambisiøst enn eit leksikon om kjærleiken og lengselen si historie. Gjennom alfabetiserte oppslag, frå “Alighieri” til “Åpen slutt”, fortel redaksjonen som består av Liv Vestby historier om kjærleik, i all hovudsak om ulykkeleg kjærleik. Idéhitorikaren Østby viser eit imponerande grep om den vestlege kanon; litteratur, religion og myter blir fortald på ein ny måte og med ein ny vri. Kjærleikshistorier vi kjenner godt, blir dissekert, vrengde ut-inn og det som opprinneleg stod som den mest romantiske forteljinga, som for eksempel historia om Romeo og Julie, blir gjenfortald i eit nytt og heilt anna lys. Leksikon om lengsel, framstår derfor som noko heilt nytt og annleis, noko anna enn alt eg har lese før, til tross for at store deler av boka presenterer kjent stoff. Leksikonedaksjonen og hovudpersonen Liv Vestby går nemleg grundig til verks og finn fram til detaljar som hittil er oversett av tidlegare historieforteljarar, kunstnarar, forfattarar og andre som av ulike årsaker har foreviga den opprinnelege forteljinga. Og dette er eit metodologisk val ho gjer:

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet. (s. 10)

Og redaksjonen held det ho lover i “Innledning og metodisk utgangspunkt”. Det er så liten grad av samanheng mellom dei mange historiene i leksikonet, at det er grunn til å stille spørsmål ved om det i det heile tatt er riktig av forfattar og forlag å kalle boka ein roman. For til tross for at redaksjonen, Liv Vestby, si forteljarstemme fungerer som eit slags samanbindande element, les i alle fall eg i stor grad Leksikon om lengsel som eg les ei novellesamling med godt over 30 korte og litt lengre forteljingar om uoppfyld lengsel og ulykkeleg kjærleik. Desse forteljingane grip meg i varierande grad. Personleg blir eg mest rørt av dei historiene eg ikkje kjenner til frå før, som forteljinga til musikaren Clara som reiser i bryllupet til kollegaen sin for å erklære si store kjærleik til bruda, porselenfabrikkeigaren Toumas som går til grunne i lengsel etter å fortelje sin kva han føler for designaren sin og historia om den britiske kokebokforfattaren som finn opp oppskrifta på salt sjokoladeparfait medan ho gret i den smelta sjokoladen.

Språket i Leksikon om lengsel skil seg frå språket i annan skjønnlitterær prosa gjennom at det i stor grad legg seg nær sakprosaen sin sjargong og uttrykksform. Historiene blir fortald på ein konkret måte og det kroppslege får stor plass, både når det kjem til seksuelle fantasiar og kva som konkret skjer i kroppen, når ein opplever forelsking. Allereie i forordet blir det gjort klart at hjartet ikkje har noko med kjærleiken å gjere, det som er organet for forelskinga er binyrene. Og ved ein del tilfelle kan det verke som om redaksjonen devaluerer dei romantiske kjenslene til å vere misforståtte kroppslege reaksjonar. Hilde Østby er dristig når det kjem til å skrive om det seksuelle, ikkje bare fordi ho trossar ei rekke tabu når ho skriv om masturbasjon og samleier, men og fordi dette er erfaringar det er svært vanskeleg å skildre litterært utan å tippe over i klisjéfyllt eller vulgært språk. Østby balanserer i stor grad språket i dei seksuelle skildringane godt, men det er ikkje alltid like vellukka. Nokre av leksikonoppslaga, som “Alighieri” og “Ærfugl” blir meir vulgære enn velskrivne. Likevel er hovudinntrykket mitt at balansen mellom det språket, det kroppslege og det eksplisitte er godt ivaretatt gjennom boka.

Leksikon om lensgel  er annleis enn så mykje anna eg har lese, av nyare norsk litteratur, at eg sitt igjen med ein del spørsmål knytta til kva Østby vil med romanen. I bloggen sin, “Lille lerkefulgen” skriv ho eit svært interessant innlegg om “Når skjønnlitteraturen stjeler fra sakprosaen“. Her kritiserer ho kravet om inderlegheit og sanning i norsk skjønnlitteratur og viser blant anna til Knausgård, som insisterer på at det han skriv er sant. Ho skriv: “Når det gjelder sannhet i fiksjon, slår det meg at det er den emosjonelle sannheten som er viktig og trumfer den faktiske/konkrete.” Og dette er og i stor grad kjerna i det som gjer Leksikon om lengsel til ein unik debut og ein roman som skil seg frå det meste anna eg har lese. Hilde Østby skriv om dei emosjonelle sanningane, samtidig som ho vrenger og vrir på historiske sanninger og etablerte myter som allereie er ein del av vårt felles tankegods. Og samtidig så forandrer ho dei historiske sanningane i så stor grad at det einaste eg som lesar sitt igjen med er dei emosjonelle sanningane. Og nettopp derfor trur eg på desse historiene når eg les dei.

Nå har eg forsøkt eit par gonger å skrive eit oppsummerande og avrundande avsnitt om kor god denne debuten er og i kor stor grad Leksikon om lengsel fortener å bli lesen av flest mogleg. Men eg får ikkje til å formulere meg kort og presist. Derfor vil eg runde av med ei anbefaling om å lese Leksikon om lengsel, fordi både det språklege, det innhaldsmessige og det kompositoriske er så annleis enn alt anna eg har lese.

Takk til Tiden for leseeksemplar. Det har vore ei stor glede å lese denne boka!

9 comments

  1. Jeg leste denne tidligere i år, og likte den også veldig godt (har ikke fått blogget om den)- jeg synes du får godt frem mange av styrkene ved romanen. Interessant at du peker på at dette smaker mer av en novellesamling. Det er jeg enig med deg i. Veldig spennende med linken til forfatterens egen blogg. Jeg satt også å lurte på hva hun ville med romanen underveis.

    Et poeng du ikke trekker frem, men som også jeg likte ved boken, er forfatterens bruk av humor. Boken er herlig fri for klisjeer og jeg synes hun tar den store kjærligheten ned fra pidestallen og fremstiller den mer hverdagslig.

    • Du har rett i det med humor, det burde absolutt fått eit avsnitt her og. Det er noko med avstanden mellom forteljaren/redaksjonen og sjølve forteljingane som gjer det heile svært humoristisk og tidvis tørrvittig. Det høyrer absolutt med!

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s