I butikker og gatene nede i byen er det en bevegelse som jeg savner ellers. Jeg er blitt en av disse kvinnene som ser verden fra busseter, fra ut gjennom vinduer. Fra parkbenker og venteværelser. Jeg forstyrrer ingen og blir ikke forstyrret. Jeg kan gå hvor jeg vil uten å være påtrengende, kroppen min er knapt synlig i en gruppe mennesker, jeg er verken tykk eller tynn, verken lavmælt eller høyrøstet. Burde jeg gjøre mer av meg? Etter noen timer i byen er det som å være inne i en kvernende, gnålende maskin, og når jeg kommer hjem igjen, er jeg takknemlig for stillheten som en søvnløs ville vært for å få sove.
Dager i stillhetens historie, s. 125. Merethe Lindstrøm.
mellom linjene 
Denne boken har jeg hatt på leselisten en stund og ut fra sitatet virker det som en bra bok – hva synes du?
Eg liker ho veldig godt så langt. Nå har eg ein liten pause for å få klemt inn lesesirkelboka til søndag, men eg gleder meg allereie til å fullføre boka. Det er ei veldig flott bok som fortel om lange liv og realistiske relasjonar som både er gode og vonde på same tid. Eg liker ho!
Så bra – jeg skal sannelig sette den på min prioriterte leseliste!