Ein boklov for mangfald og bredde

I går la kulturminister Hadia Tajik fram regjeringa sitt forslag til den nye bokloven, ein lov som har som formål å sikre mangfald og bredde i bokbransjen. Lovproposjonen kan lesast her.

Tadjik presenterte lova gjennom fire hovudpunkt.

1. Loven er obligatorisk. Det betyr at alle aktørar som gir ut og sel bøker er vil bli bundne av den nye bokloven. Loven gjeld også alle format, både papir og e-bøker og han gjeld både fag og skjønnlitteratur.  Alle som gir ut bøker, derfor sette fastpris på bøkene sine, ein kan ikkje lenger velje å stå utanfor avtalen. Fastprisen vil framleis gjelde fram til og med 30. april året etter utgivelsen. Loven åpner imidlertid for unntak frå fastprisen, dersom det blir utvikla teknologi som mogleggjer abonnement- eller streamingtenestar. Tajik framhevar at loven ikkje skal vere til hinder for teknologiutviklinga.

2. Avanseregulerering med tak. Regjeringa foreslår eit rabattak på 50% frå forlag til bokhandel. Dei store forlaga som eig sine eigne bokhandlarkjedar, har råd til å gi større rabattar til bokhandlarane enn dei små forlaga, fordi dei gjennom eigarskapet av bokhandelkjeden tener penger i andre enden også. Dette har skapt press på små forlag, som ikkje eig butikkjedar. For å ta vare på bredde og mangfald, vil den nye loven regulere dette konkurransefortrinnet som dei store forlaga har hatt. Det blir ikkje lenger mogleg å misbruke eigarposisjonen for forlag som eig eigne bokhandelkjedar.

3. Bokloven er uavhengig av plattform (ebøker og faglitteratur er inkludert). Ebøker er inkludert i fastpris og leveringsplikt. Ei bok er ei bok, uavhengig av plattform. Dei same hensyna skal ivaretas. Nye teknologiske løysingar og distribusjonsløysingar skal bli ivaretatt i den nye loven og bokloven åpner for teknologiutvikling og inovasjon. Tajik kunne imidlertid ikkje svare på om det ville bli gjort endringar i moms på e-bøker, på pressekonferansa.

4. Loven skal sikre like konkurransevilkår for alle aktører. Det skal ikkje lenger vere mogleg å gi eigne vilkår for eksempel til bokhandlarar som er eigd av forlaga. Skaffe- og leveringsplikta gjeld likt for alle, både store kjedar og uavhengige bokhandlarar. Det betyr at ein bokhandel har plikt til å skaffe ei bok på forespørsel frå ein kunde, medan eit forlag har plikt til å levere boka, så sant ho finst på lageret. Forlaga kan tilby abonnementordningar til bokhandlarane, det vil seie at bokhandlarar kan abonnere på nyutgivelsar til ein gunstig pris mot at dei forplikter seg til å ta inn ei viss mengde av desse bøkene.

Målet med den nye loven er å styrke bredde og mangfald både for lesarar og forfattarar. Bokloven skal sikre ytringsmangfaldet, kvaliteten på bøker og tilgjengelegheita av bøkene.

Bakgrunn

Bakgrunnen for bokloven er ein tanke om at bøker ikkje er ei vanleg vare og at dei derfor er unntatt frå konkurranseloven. Forløparane til bokloven heiter bransjeavtalen og bokavtalen. Julie i bokmerker.org har skrive ei veldig god og oversikteleg innføring i bransjeavtalen og bokavtalen her. Frå 1962 og fram til 2004 var Bransjeavtalen gjeldande. Dette var ein avtale mellom Den Norske Forleggerforening og Den Norske Bokhandlerforening. Det betyr at forlag som ikkje er medlem av Forleggerforeningen heller ikkje har vore bundne av avtalane.

Det har lenge vore fastpris på bøker. Fram til 1962 var det vanleg at bokhandlarane selde bøker på kommisjon for forlaga. Det betyr at det var forlaga som eigde bøkene heilt til dei blei selde. Dette er blitt endra på, bokhandlarane kjøper nå bøker frå forlaga og sel dei vidare til kunden. Dette inneberer ein risiko for bokhandlarane. Dei tar ein sjanse, ved å ta inn bøker som kanskje ikkje slår an. Likevel er det stor einigheit om at det er viktig å sikre mangfald og bredde til kundane, det skal vere mogleg å få tak i bøker som ikkje er forhåndsspådde bestselgjarar og dermed sikre kort for bokhandlarane. Derfor har bokbransjen vore regulert med fastprisar, maksrabattar (med unntak for bokklubbene, fram til 2004) og både bokhandel og forlag har plikt til å skaffe og levere titlar på forespørsel frå kunde, så sant bøkene er tilgjengeleg på lager. Etter den nye bokavtalen av 2005, har det skjedd ei liberalisering av fastprisordninga og ei oppblomstring av forlag som ikkje er med i Forleggerforeningen og som derfor heller ikkje er bundne av avtalane.

Gjennom fastprisordninga og skaffe- og leveringsplikta skal bransje- og bokavtalen sikre at eit mangfald av litteratur blir skrive, gitt ut og seld av forfattarar, forlag og bokhandelar. I debatten fram mot det nye lovforslaget har FrP og Hegnar stått i spissen for skarp kritikk av fastprisen og eit forsvar for å la marknadskreftene styre prissettinga av bøker.

Spørsmålet om fastpris, pris og bokmangfald

Det er ei utbredt misforståing at fastpris gir dyre bøker. Bokelskerinnen påstår at fastprisen fører til klasseskilje mellom folk som har råd til å lese nye bøker og folk som ikkje har råd til å lese nye bøker. Dette er i beste fall ei grov forenkling, for det er ingen samanheng mellom fastpris og dyre bøker. Fastprisordninga sikrer inntektsgrunnlaget til forfattarane og dei som driv med redigering og kvalitetssikring i alle ledd. Men det er ikkje på grunn av fastprisordninga at ei bok koster 379 kroner. Fastprisordninga inneberer at forlaget sett ein utsalspris som er gyldig ut april året etter utgivelse. Forlaget kan like gjerne bestemme at fastprisen skal vere 129,- eller 250,-. Bøker er dyre i Norge, men det er ikkje utelukkande på grunn av fastprisordninga. Det har i langt større grad samanheng med det generelle pris- og lønnsnivået her i landet.

Korfor er det eit ønske om litteratur som ikkje kan overleve på den frie marknaden? spør krtikarane. Dersom marknadskreftene skulle fått rå fritt, ville nok bestselgjarane og dei bøkene mange snakka om blitt billegare. Det ville vore rom for å trykke større opplag med den same redaksjonelle prosessen, typografien, designen og marknadsføringa, noko som ville ført til lågare stykkpris for bøker med høgt opplag. Vanleg varehandel foregår slik, dersom etterspørselen er stor blir prisen lågare. Det er imidlertid stor fare for at bredden og mangfaldet i litteraturen ville blitt berørt av ei slik ordning. For dersom det kun er lønnsomt å produsere bøker som vi på førehand veit vil selgje godt, korleis vil det då gå med dei nye stemmane, debutantane og dei nye skrivemåtane? Og dersom det ikkje skal vere rom for å ta sjansar og satse på nye stemmar, kva skjer då, når dei trauste og sikre forfattarane sluttar å skrive, eldest eller døyr? Og ville vi i det heile tatt hatt bestselgjande forfattarar som Jo Nesbø, Anne B. Ragde, J. K. Rowling og Cecilia Samartin, viss ingen hadde våga å satse på dei, då dei var ukjende og usikre kort?

Etter 2005 har det skjedd ei delvis liberalisering av bokmarknaden. Det har vore ei oppblomstring av forlag som står utføre bokavtalen og som heller ikkje er bunde av fastprisordninga. Bøker frå desse forlaga har toppa bestselgjarlistene, og som Bernhard Ellefsen poengterer i Morgenbladet 22. mars, har dei store forlaga fulgt trendane dei uavhengige forlaga har sett. Cecilie Naper gjorde i 2009 eit studium kor ho samanlikna utlånsstatistikk og bestslegjarlister frå 1992/93 og 2006/07. Funna hennar er klare:

Mens lesevanene i 1990-årene var preget av et mangfold av høyere og lavere litteratur, av verdenslitteratur, klassikere, kritikerbelønt litteratur og underholdningslitteratur, er den mest populære litteraturen i 2006 og 2007 dominert av mer typisk underholdningslitteratur. Tidlig i 1990-årene omfattet den mest populære litteraturen ny og gammel litteratur innen et utall sjangre. Av de ti mest populære bøkene i 2006/2007 kunne så mange som halvparten klassifiseres under sjangeren krim og spenning.

“Fra mangfold til enfold. Norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i endring”, Nytt norsk tidsskrift 01/2009.

Topplistene er prega av det Naper kaller formelprega underhaldningslitteratur. Mangfaldet har allereie blitt mindre, med den liberaliseringa av fastprisordninga som vi har sett dei siste åra. Det har skjedd ei endring i lesevanane som blir gjenspegla både i utlånsstatistikk og bokhandlarane sine lister. Det er dermed grunn til å tru at denne utviklinga vil fortsette, ved eit frislepp av pris og dei store bestselgjarane vil ta over for bredden i litteraturen.

Eit anna punkt som kritikarane i stor grad overser, er at bøker er noko meir enn ein vanleg vare. Gjennom boklov og fastprisordning blir produksjonen av bøker av alle slag, ikkje bare bestselgjarar, sikra. Ein kan jo stille spørsmål med korfor det er viktig å sikre eit slik mangfald, men det synest overflødig. Det at ei gruppe lesarar tilfeldigvis les på same språk, betyr ikkje at dei er like. Ei innskrenking av mangfaldet vil ikkje vere demokratiserande, verken for fattige eller for rike. For sjølv om Folk Flest™ les mykje av Lucinda Riley og Kate Morton, trur eg eg snakker på vegne av fleire enn meg sjølv, når eg seier at det ville vore ein stusseleg bokmarknad, om det ikkje var mogleg å få tak i bøker av andre forfattarar. Gjennom regulering av bokmarknaden sikrer vi bredde og ulike bøker til folk med ulik litterær smak.

Tilbake til spørsmålet om korfor det er viktig med litteratur som ikkje vil overleve på den frie marknaden. Mitt svar er fordi litteratur ikkje er ei vanleg vare, fordi vi ønsker å lese bøker frå andre forfattarar enn dei som skriv formelprega spenningslitteratur og fordi vi ønsker ein bokbransje som har råd til å ta sjansar, satse på nye og ukjende forfattarar og eksperimentell litteratur. Om vi ser på litteraturhistoria vil vi sjå at det er den eksperimentelle litteraturen som har drive historia framover og ført til utvikling. Det er den eksperimentelle litteraturen som er epokedefinerande, som inspirerer nye stemmer og det er den eksperimentelle litteraturen som blir hugsa. Dersom det kun skal produserast litteratur som ein på førehand veit vil overleve på den frie marknaden, står litteraturen i fare for å reduserast frå å vere eit kulturprodukt, til å bli ein masseprodusert vare. Det vil lukke dørene for vidare eksperimentering og utvikling på det litterære området. Til tross for at det ofte kan synast langt mellom perlene innanfor norsk samtidslitteratur, trur eg det å stenge igjen denne døra vil vere eit stort tap for oss lesarar.

Det norske språket

Tidlegare denne veka samanlikna NRK Dagsrevyen bokprisar på Amazon med norske bokprisar. Det engelske språkområdet har 350 millionar morsmålsbrukarar og er i tillegg det mest brukte framandspråket i verda, medan det norske språkområdet har drøyt 5 millionar brukarar, kor av ein stor andel er ikkje-lesekyndige barn. Det er dermed langt frå rimeleg å samanlikne den engelske og den norske bokmarknaden.

paa en ensom Bondegaard
lider dog
ei den arme Digters Vaande
som i lidet Folk er født,
Hen i Verdens Hjørne stødt,
med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande.

“Følg Kaldet!” av Henrik Wergeland. 1844.

Det norske språkområdet er lite, så lite at det ikkje alltid “rækker fra sin Krog/ længer end dets Læbers Aande.” Dette gløymer vi, når vi samanlikner norske bokprisar med prisane til Amazon. Kundegrunnlaget til dei norskspråklege bøkene aldri vil vere samanliknbart med kundegrunnlaget til Amazon. Amazon leverer til verdsmarknaden, medan “den arme Digters Vaande som i lidet Folk er født” er at han skriv til ein langt mindre marknad. Det betyr ganske enkelt at produksjonskostnadane i alle ledd må fordelast på færre eksemplar og færre kjøparar. Sjølv om det er urimeleg å samanlikne norske bokprisar med engelske, er det rimeleg å samanlikne norske bokprisar med svenske. Og her i Norge ligg prisen for nyutgivelsar på 3-400 norske kroner, medan dei svenske ligg på mellom 180-250 svenske kroner.  Vi kan diskutere pris på norske bøker. Men vi bør halde tunga beint i munnen og samanlikne oss med språkområde det er rimeleg å samanlikne oss med.

Retorikken til FrP, Hegnar og andre kritikarar av fastprisordninga, som går på at det er fastprisordninga si skuld at norske bøker er dyre, er det ikkje hald i. Viss vi ønsker å ha tilgang på litteratur på morsmålet vårt, til tross for at vi er eit lite språkområde med få lesarar og kjøparar, vil det nødvendigvis gi høgare pris på bøker, uavhengig av fastpris. Det er naivt å tru at frie bokprisar vil presse snittprisen på bøker ned. Prisen på dei sikre korta, bestselgjarane som det er stor etterspørsel etter vil nok gå ned. Men dei smalare bøkene vil bli desto dyrare, og vi er tilbake til spørsmålet om kor vidt vi ønsker at det skal finnast ulike bøker for ulike folk med ulik smak.

Vi kan sjølvsagt stille spørsmål med kor vidt det er viktig å ha ein norskspråkleg litteratur, i eit så lite land som Norge, med bare fem millionar innbyggarar som like gjerne kan lese på engelsk. Er dette noko vi er villige til å betale for? Sjølv om eg les mykje engelskspråkleg litteratur, er eg veldig glad for at det blir skrive, gitt ut og seld bøker på morsmålet mitt. Eg meiner at den norskspråklege litteraturen har ein verdi i seg sjølv og at den norskspråkelge litteraturen har ein verdi i det at han sikrar eit ytringsmangfald på morsmålet vårt. Det betyr ikkje at alt som blir gitt ut på norsk er bra fordi det er norsk. Men det at eg og andre lesarar kan velje å lese på morsmålet vårt er viktig. Viss vi tar bort den norskspråklege litteraturen, kan vi verkeleg begynne å snakke om at klasseskiljene blir oppretthaldne, Bokelskerinnen. For i det vi skal kreve eit miniumskunnskapsnivå på eit framandspråk av folk før dei skal få noko å lese, blir litteraturen forbehalde ei mykje mindre gruppe lesarar.

Litteraturen sin eigenverdi

Diskusjonen om boklov er ein diskusjon om litteraturen sin eigenverdi. Til grunn for dette innlegget, ligg ein tanke om at litteraturen har ein eigenverdi, utover å vere ein vanleg vare. For det er ikkje slik at ei bok er ei bok. Det er heller ikkje slik at ein lesar er ein lesar. Som lesarar er vi ulike, vi har ulik smak og vi gleder oss over ulike historier, sjangrar og skrivemåtar.

For meg som lesar det blir skriven ny litteratur ein verdi i seg sjølv. Det har og ein verdi i seg sjølv at eg kan velje å lese bøker av ulike forfattarar på mitt eige morsmål. Det har ein verdi at det blir gitt ut ulike sjangrar. Og ikkje minst har det ein verdi at forlaga våger å gi ut bøker av debutantar og andre forfattarar som ennå ikkje har skaffa seg eit stort namn.

Kjelder og relevante artiklar

http://snl.no/Boklov
http://snl.no/Bokavtalen
http://www.bokhandlerforeningen.no/Bransjeavtalen/6554
http://nffo.no/storypg.aspx?zone=40&id=779&menunode=
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/prop/2012-2013/prop-144-l-20122013.html?id=725129
Boklov for bøkenes skyld”. Tom Egeland. Aftenposten.
Ebøker på engelsk er best”. NRK.
Bokloven opprettholder klasseskillene”. Bokelskerinnen.
Det regulerte bokmarkedet i Norge“. Bokmerker.org.
En fremtidsretta lov for norsk språk og litteratur”.
“Fra mangfold til enfold. Norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i endring” av Cecilie Naper. Nytt norsk tidsskrift, 01/2009.
“Å lese seg nedover”. Bernhard Ellefsen. Morgenbladet.

21 comments

  1. Takk for et grundig og informativt innlegg om denne saken.

    Det hadde vært interessant å vite hvilket prisnivå norske bøker realistisk kan ligge på uten at det vil bety kroken på døren for norskspråklig litteratur. Det høres i utgangspunktet ut som om lavere fastpriser vil være det beste for å sikre bredde. Kunne vi hatt et prisnivå som er nærmere det svenske, kombinert med fastprisordningen? Eller er det en naiv tanke?

    Grunnen til at jeg spør er at jeg har inntrykk av at veldig mange nordmenn ikke tør å kjøpe smalere litteratur med det prisnivået vi har i dag. Når de må ut med 350-400 kroner per bok ønsker de å være noenlunde sikre på at de kjøper noe de vil like, og da går det stort sett i bestselgerne fordi det er bøker de har hørt mye om.

    • Eg veit ikkje, Labben, men det er i alle fall mykje meir jordnært å samanlikne oss med Sverige enn med det angloamerikanske språkområdet, sjølv om svensk har dobbelt så mange morsmålsbrukarar som norsk. Men vi må jo ta høgde for lønns- og prisnivået i Norge kontra Sverige, også, når vi ser på kva det koster å lønne folk og å produsere ei bok. 350 kroner er ikkje meir enn mellom ei og to timelønner, for folk som tener under gjennomsnittet. Er det verkeleg hårreisande dyrt?

      Eg skjønner argumentet ditt med at det er tryggare å kjøpe bestselgjarar enn bøker ein ikkje har høyrt om.

    • Det eg reagerer på i Norge, er at det tar så lang tid før paperbackutgåvene kjem ut. Det at folk ikkje får velje mellom dyr og billeg utgåve sjølv, før bøkene er relativt gamle, synest eg er kunstig.

      • Men hvis de kom veldig tett opp til hverandre, kan jeg nesten garantere at salget på innbundet ville gått helt ned, slik at man bare kunne trykket opp noen få eksemplarer. Forlagene tjener mest på innbundet, derfor drøyer man…

      • Jeg tror også, som Anja, at salget av innbundet ville stupt om heftede bøker ble lansert samtidig. Jeg synes paperback er mye mer hendig, og ville absolutt valgt det om jeg hadde et valg. Veier f.eks ikke så mye i veska. Da ville man kun sett et stort salg av innbundet rundt juletider tror jeg. Samtidig vet jeg også om mange som ikke kjøper innbundet, men konsekvent venter til boken kommer i paperback.

      • For all del, det er mange gode grunnar til å selgje innbundne ein periode før ein lanserer pocketbøker. Men eg synest denne perioden godt kunne samsvart med fastprisperioden. Det går veldig ofte endå lengre tid, før pocketutgåvene kjem ut.

        Kundane får eit inntrykk av at det er innbindinga som er forskjellen, men i verkelegheita er det jo ikkje det, det er jo heile skrive-, redaksjons- og produksjonsprosessen ein betaler for, når ein kjøper innbundne bøker til full pris. Så den biten ser eg. Men eg synest gjerne pocketbøkene burde bli lansert ved fastpristida sitt utløp, for eksempel.

  2. Jeg står for at fastpris gjør at bøker ikke blir tilgjengelig for alle. Med den bokloven som nå er lagt fram, så vil det i praksis bli dyrere priser fordi forlagene ikke har lov å selge bøker til rabattert pris innen 1. mai året etter. Hvis prisene hadde blitt sluppet fri, så ville det blitt en større konkurranse på pris, og det ville gagnet forbrukerne ved å gi dem billige bøker. Det er bare å se til andre land som har hatt denne loven. Det står godt skrevet om det i denne kronikken signert Konkurransetilsynet:
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Mer-bok-for-pengene-6803837.html#.UXvdcsrgG6Q

    Jeg mener også det er viktig å sikre bredden i litteraturen, men jeg er usikker på om bokloven er veien å gjøre det på. Det kan også være en mulighet å se nærmere på støtteordninger og stipender for forfattere, kanskje i mye større grad enn det som er tilfelle i dag. Jeg er opptatt av at litteraturen skal være tilgjengelig for alle, og det er den ikke i dag.

    Bokloven sikrere heller ikke på noen måte at den smalere litteraturen selger. Det er fortsatt bestselgerne som dominerer, og det kommer de til å fortsette å gjøre. Man ser det på alle områder av samfunnet i dag. Det kommersielle råder. Uten boklov kunne et alternativ, for å få folk til å oppdage nye og smalere forfattere, være å selge dem til introduksjonspris. Da ville flere forfattere kanskje kunne nådd ut til en større gruppe av befolkningen enn det som er tilfelle i dag.

    Jeg tror heller ikke at forlagene vil slutte og satse på eksperimentell litteratur om prisene slippes fri. De har ikke gjort det i Sverige eller i Danmark.

    Jeg har ikke tatt et endelig standpunkt selv i forhold til om jeg er for eller i mot bokloven. Jeg ser positive og negative sider både ved å ha en lov og å ikke ha den. E-bøker er et kapittel i seg selv om jeg ikke skal gå inn på.

    • Som Naper sitt studium viser, har liberaliseringa av bokavtalen i 2005 ført til eit større bestselgjarfokus. Ho viser og til tilsvarande utvikling i Sverige og Danmark, så ut i frå dette er det grunn til å anta at eit større frislepp vil føre gå ut over bredden i større grad:

      “Parallellene mellom profilen på utlånsstatistikken fra de to liberaliserte bokmarkedene (bok-Sverige anno 1981 og bok-Norge anno 2007) var slående. I det frieste av disse to markedene, Sverige anno 1981, fyller formelbasert underholdningslitteratur komponert omkring en kriminal- eller kjærlighetsintrige opp samtlige av de ti første plassene. I det noe mindre deregulerte Norge anno 2007 var andelen lett litteratur i toppen av statistikken lavere enn i Sverige, men langt høyere enn i det regulerte Norge anno
      1993.13 Det fantes ikke verdensforfattere eller klassikerlitteratur på de ti første plassene, verken i det liberaliserte Sverige anno 1981 eller i det deregulerte Norge anno 2007. Den mest populære litteraturen i disse to fristilte bokmarkedene skilte seg markant fra utlånstoppene i det regulerte Norge tidlig i 1990- årene. I Norge anno 1993 fant vi både en verdensforfatter, en norsk klassikerforfatter og tre bøker skrevet av kritikerbelønte forfattere.

      Tanken om introduksjonspris på smal litteratur er interessant. Det er kanskje ein måte å få folk til å lese nye og ukjende bøker. Det eg trur er den største utfordringa for bredden i litteraturen, er at bokhandlarane ikkje våger å profilere smal litteratur og at dei er redde for å ta inn bøker dei ikkje er sikre på å få seld. Argumentet mitt mot frislepp er at det ved å la marknadskreftene råde, er det dei bøkene som har høgast etterspørsel som vil bli billegast. Dermed vil det fort bli eit endå større fokus på bestselgjarar på bekostning av smalare litteratur. Ifølgje Naper er det i alle fall det som har skjedd i nabolanda våre.

  3. Hør, hør! Godt, grundig og reflektert innlegg, Bjørg. Jeg er enig med deg i at bokloven er en god ting og antakelig nokså nødvendig for å sikre bredden i norsk litteratur og ikke minst det norske språket som sådan. Når det er sagt, har jeg ikke vanskelig for å se at også noen uheldige utviklingstrekk vil sementeres med denne loven. Noen få aktører i bokbransjen har uforholdsmessig mye makt til å definere hvilke bøker som skal selges her i landet, og selv om rabattaket hjelper noe mot denne tendensen, skulle jeg gjerne sett noen flere tiltak mot dette. Men alt i alt; enig med du! 🙂

    • Eg synest at rabattaket er veldig positivt, kanskje det mest positive, nettopp for å begrense makta til dei store aktørane. Og det er og eit mykje viktigare tiltak for at bredden skal bli ivaretatt, enn fastprisen, trur eg. Det gir alle forlag, både små og store, i større grad moglegheit til å sleppe inn. Sjølvsagt vil dei store forlaga med høg produksjon og eigne kjedar ha større makt enn dei små og uavhengige, slik dei allereie har. Og det blir det nok vanskeleg å lovregulere. Men eg synest det er veldig positivt at dei landa på maksrabatt. Og eg håper verkeleg at denne reguleringa vil bli synleg for oss vanlege forbrukarar i bokhandlarane over dei neste åra.

  4. Men å ikke være for boklov betyr ikke frislipp. Vi har mange andre ordninger i Norge som andre land ikke har: Momsfritak på alle bøker, innkjøpsordningen, vederlagsordningen fra bibliotek… Særlig innkjøpsordningen, hvor staten kjøper inn 1000 eks av voksenbøker og 1500 av barnebøker, gjør at det kommer ut mye litteratur som ellers bare selger i veldig få eksemplarer. Denne omfattes (så vidt jeg har oppfattet) ikke av den nye bokloven.

    Jeg er ambivalent til bokloven. Jeg er skeptisk til hvordan forlagene og bokhandlerne får si “Hvis du er mot bokloven er du mot bredde i litteraturen”. Fastpris er ikke nødvendigvis en dum ting, men jeg mener den er langt mindre vesentlig for norsk litteratur enn for eksempel innkjøpsordningen. Sammen med oppmykningen i bransjeavtalen Naper skriver om kjøpte forlagene opp bokhandlene: Kanskje det kan ha sammenheng med mer kommersialisering?

    Årsaken til at bokbransjen har alle disse spesielle bestemmelsene er at de skal sikre norsk språk og kultur. Jeg mener at man i alle fall kan diskutere mer om de faktisk gjør det og hva som skal til for å gjøre det før man vedtar en boklov.

  5. Du har rett i at det er mange nyanser mellom boklov og frislepp. Eg ser den. Innkjøpsordninga er som du seier veldig viktig for å sikre bredde i litteraturen.

    Samtidig tenker eg at retorikken til FrP, Hegnar og Bokelskerinnen kor alt dreier seg om pris på bøker er opphav til ein del misforståingar som eg vil til livs. For det er ikkje nødvendigvis slik at billegast mogleg bøker er målet. Det hadde sjølvsagt vore kjekt med billegare bøker, men billege bøker på bekostning av kva? Eg vil ikkje ha billege bøker på bekostning av bredde eller på bekostning av språk- og kulturutviklinga, for dette er ting som er viktige og som har ein verdi i seg sjølv.

    Forlaga sine eigarskap i bokhandlarkjedane er nok ein faktor som er medverkande til kommersialiseringa, ja. Derfor synest eg det er veldig bra at dei har fått med dette rabattaket i bokloven. Eg trur det punktet er langt viktigare enn det som går på fastpris, for å sikre mangfaldet.

    Men dette har gått fort, det har du rett i. Det burde absolutt blitt sett av meir tid til å diskutere andre og fleire tiltak, ja.

  6. Flott og informativt innlegg om forslaget til boklov, Bjørg.

    Nå har jeg hengt meg litt opp i argumentet om pris her. Går man en bokutgivelse i sømmene og ser alle prosessene et manus skal igjennom fra forlaget, og alle som skal ha lønn etter det norske lønnsnivået, inngår en avtale med forfatteren til boken står fiks ferdig i butikken, vil man få en bedre forståelse av hvorfor bokprisen her i Norge ikke kan være like lav som i andre land.

    Der fant jeg jammen meg ut av at jeg kunne velge å bytte fra kommentering med min Twitter-konto til blogger, så var det mysteriet løst.

    • Så bra at du fann utav det! Eg skjønner ikkje heilt dette med pålogging, eg, når eg går inn frå ein pc eg vanlegvis ikkje bruker, får eg opp eit skjema kor eg kan skrive inn namn, nettadresse og epostadresse. Får ikkje du det?

      Det er det eg og tenker, Mari. Eg kjøper rett og slett ikkje fattigdomsretorikken, på dette området. Som Kristin er inne på over, har vi jo innkjøpsordninga som sikrer ei stor mengde eksemplar av ei rekke titlar til biblioteka som folk kan låne heilt gratis. Det er ventetid på populære titlar, greit, men det er fullt mogleg å bruke biblioteka. Minstelønna for ufaglærte arbeidarar er 150 kroner timen, gjennomsnittslønna er langt høgare. Så det er ikkje dyrt med bøker, viss vi ser det i samanheng med lønnsnivået. Det kunne kanskje vore billegare, men det er ikkje rimeleg å samanlikne med amazon, som har ei heilt anna kundegruppe.

      • Jeg skal være helt ærlig, som den (foreløpige) ‘naveren’ jeg er, at jeg får 117 kroner i timen. Jeg har virkelig dårlig råd. Allikevel klarer jeg å snike inn noen få bøker.Nei, jeg løper ikke og kjøper siste skrik av innbundet til enhver tid (men det skjer en og annen desperat gang). Det er jo hele tiden så flotte bøker der ute til en billig pris, så mange herlige skatter som er funnet på salg, og som vanlige folk ikke forstår verdien av! Så den økonomiske biten er grei nok. Så lenge alle får det de skal av penger, og ikke en aktør sitter igjen med en kjempebit av kaka, mens andre får knapt noenting.

        • Ja, og der er du inne på noko vi godt kan vere kritiske til, Anja. Kva for nokre aktørar sitt igjen med kor stor del av kaka? Og der synest eg dette med rabattak er eit veldig viktig verkemiddel for å redusere det økonomiske forspranget dei forlaga som eig bokhandlarkjedar har hatt dei siste åra. For som Kristin er inne på i kommentaren over, er det langt frå uproblematisk at Aschehoug, Gyldedal og CappelenDamm eig kvar sin bokhandelkjede. Aschehoug kan for eksempel selje bøker svært billig til Norli, fordi dei likevel får tilbake pengane i andre enden. Dette har gått ut over små, uavhengige forlag, som har blitt pressa veldig på pris frå dei store kjedane. Dette rabattaket er, etter mi meining, den viktigaste endringa i bokloven. Det vil forhåpentligvis fordele pengemakta betre mellom ulike aktørar igjen.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s