Det er advent og eg har lyst til å lage ein litterær adventskalender i år. Kvar dag, fram til 24. desember, vil eg presentere ein forfattar, ein kort tekst eller eit sitat som kanskje kan vere av interesse for fleire enn meg.
Sándor Csoóri (f. 1930) er ein sentral ungarsk lyrikar. Eg kom over diktsamlinga Mennesker, grener i eit tilbodskorg i ein bokhandel for nokre år sidan. Dikta i denne samlinga er og prega av det sanselege. Csoóri bruker lydar og lukter for å skrive fram stemninger og underbygge tematikken, som her i titteldiktet kor han skriv om naturens krinsløp, på ein veldig jordnær og nøktern måte:
Mennesker, grener
Denne dagen er full av stillhet
verden er full av stillhet,
av ond stillhet, av tung stillhet
som om en stum gjøk hadde bygget rede i mitt øre.
Forgjeves suser de metallskimrende trailerne i natten,
forgjeves skyter de hemmelige terrorister
forberedt på blodbad mot prøvefiguren:
døvheten i universet gjemmer seg i hørselgangene.
Også jernkulene er stumpe. Togene. Drømmene.
Skogen vrir seg uten lyd: fillete ugler
stukket opp på høygafler.
Jeg burde kanskje bli glad igjen, i noens
åndedrett,
i tretøflers klapring i trappehuset,
høre sprakingen av hennes hår, under kammen.
Og imens skulle det gå et år,
to år
og lydene skulle komme tilbake til meg
lik svaner mørkt glidende fra Afrika.
lyden av tallerkner,
lyden av land,
lyden av regn som sparker mot vinduskarmen.
knakingen frå vårens skuldre under skyenes Beethoven-hår
og lyden av purungt løv
skulle igjen hviske i mine ører: vi har vært og blir til igjen:
mennesker, grener, hviskende, milde tunger.(Mennesker, grener. s. 25)
mellom linjene 
Jag skriver genast upp namnet på denne poet- vilket fynd du har gjort!