4. desember: Alexader Kielland

 

Det er advent og eg har lyst til å lage ein litterær adventskalender i år. Kvar dag, fram til 24. desember, vil eg presentere ein forfattar, ein kort tekst eller eit sitat som kanskje kan vere av interesse for fleire enn meg.

 

I går posta eg Jon Fosse sitt dikt (havet). Ein av dei beste romanåpningane eg veit om, og samtidig ein av dei flottaste tekstane om havet, er åpninga i Alexander Kielland sin roman Garman og Worse. Første gong eg las desse linjene, var eg relativt ung. Og eg vil påstå at dette er ein tekst som har vore viktig for utviklinga av mi interesse for litteratur. Eg er nok spesielt svak for tekstar som får meg til å smake, lukte og høyre dei sanseinntrykka teksten beskriv. Og denne romanåpninga gir meg smak av saltvatn i munnen:

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunde i denne syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

Det smiler med blanke, grønne småbølger til de barbente unger som fanger krabber; det bryter i blå dønninger mot skibet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket; tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenninger, skyller skumstripene i blanke buer henover den glatte sand. Og i den dumpe lyd, når bølgen faller sammen for siste gang, er der noe av en hemmelig forståelse; hver tenker på sitt og nikker utover – som var havet en venn, der vet det hele og gjemmer det trofast.
(Garman og Worse, s. 7).