aside Eit kvardagsdikt

Eg har oppdaga ein ny diktar, Austin Smith. Diktet “The Hotel” stod på trykk i forrige vekes nummer av The New Yorker. Eg synest særleg dei tidlege strofene i dette diktet er svært godt skrivne, og eg liker måten diktet maler opp eit hotellrom ved å beskrive lydane i radiatoren og lydane frå lobbyen. Generelt er eg veldig glad i dikt som trekk inn andre sanseinntrykk, på denne måten. Eit godt dikt får meg til å høyre, lukte eller sanse inntrykk som er langt borte frå meg, medan eg les. Som hotellrommet, her:

“THE HOTEL
– Austin Smith

The radiator holds
its boiling water
like an accordion
holding its breath
in a ditch. The room
itself is simple,
the sort rented out
night by night
to the poor to make
more poor or to die in
but it is not night
nor is she poor. She
could have afforded
a nicer room and it is
day. Closing the blinds
the way someone
takes out a contact
that’s een bothering
her, she lies down,
the only sounds
wrenches clunking
in the radiator
and a boy playing
piano in the lobby
like someone falling
down stairs. Clearly
he is unsupervised.
Clearly soon someone
will come grab him
by the wrist, shaking
him once, the way one
shakes a thermometer.
Clearly it is a boy,
or a drunk man
who’s never played
and wants only to feel
the cold ivory keys
the way a woman
will sometimes feel
the forehead
of a child she knows
is perfectly well.

Eg har leita litt etter ei diktsamling av Austin Smith, i nettbutikkane, men eg klarer ikkje finne noko. Eg håper ho kjem, etterkvart.

3 comments

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s