Olavs draumar

Olavs draumar
Jon Fosse
Det Norske Samlaget, 2012.
80 sider.

Eg har lese Olavs draumar av Jon Fosse. Den 80 sider lange (eller skal eg seie korte?) boka er ei oppfølging til Andvake frå 2007. Eg kjende litt på at eg ikkje hadde den første boka friskt i minne då eg begynte på denne andre boka. Eg hugsa vagt at Andvake handla om den gravide jenta Alida og kjærasten hennar Asle, som i analogi til Josef og Maria gjekk frå dør til dør og søkte husly. Til slutt blir kjærasten, Asle, så desperat at han drap ei eldre kone som stod i vegen for dei. Men eg hugser ikkje detaljane og det kjenner eg at eg burde gjort. Eg trur eg kjem til å lese begge bøkene om igjen, rett etter kvarandre.

Olavs draumar blir innleiia med at Asle, som har bytta namn til Olav, går nedover vegen og blir gjenkjend av ein eldre mann, gamlingen. “Nei, er det den karen, seier Gamlingen og han pustar tungt Så det er den karen ja, seier han”. (s. 8). Olav blir skremd over at han blir gjenkjend, til tross for namnebyttet og at han har flytta bort frå Bjørgvin. Etterkvart kjenner Olav seg stadig meir forfulgt av Gamlingen, som kjem med antydingar til drapet som blei begått og dreparen dei ikkje har funne. Den lesaren som har Andvake friskt i minne, vil hugse drapet og vite at Gamlingen har rett. Viss ein ikkje kjenner historia om Asle og Alida frå Andvake, vil det oppstå ei heilt anna spenning, knytta til kor vidt Gamlingen har rett eller ikkje. Uansett blir mykje av spenninga i boka bygga opp rundt skuld og skuldkjensle. Olav er i Bjørgvin igjen, for å kjøpe ringane som skal knytte han og Åsta, som er Alida sitt nye namn, saman. Og her blir han jaga rundt i byen, i dei trange, mørke gatene som fører han tilbake til denne fortida han ikkje vil kjennast ved, både av Gamlingen og av sine eigne tankar og si eiga skuldkjensle. 

Fosse er utruleg god til å skrive fram steminger og vanlegvis er det denne framskrivinga av stemningar eg liker så utruleg godt, med Fosse. Olavs Draumer skil seg frå andre bøker eg har lese av Fosse, på dette punktet. Stemningane kjem fram på same måten, men ho vekker eit langt større ubehag hos meg, enn Fosse sine bøker vanlegevis gjer. Naturen, det åpne havet og lyset er omtrent fråverande i Olavs draumer. Handlinga foregår i Bjørgvin, med trange smaug og mesteparten av historia som blir fortald er lagt til kveld og natt. Mørket er klart tilstade, noko som gir ei klaustrofobisk og “tett” stemning. Denne klaustrofobiske kjensla av å vere innelukka i byen og dens trange smaug og lukka gater, er med på å forsterke Olav si kjensle av å bli forfulgt og innhenta av fortida. Olav minner meg om K i Prosessen og Raskolnikov i Forbrytelse og straff, der han blir jaga rundt i nattemørket, innestengd i si eiga skuldkjensle. Denne mørke og tunge stemninga understreker og forsterker tankane til Olav og lidinga han går gjennom. Samtidig vekker ho eit sterkt ubehag i meg som lesar, eit ubehag som gjer Olavs draumar til ei bok det er tungt å lese. 

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

9 comments

  1. No skal eg gjere eit nytt forsøk på å skrive kommentar. Denne boka får eg neste veke og gler meg vilt. Eg likte også morgon og kveld betre enn Andvake. Eg synest faktisk ikkje Andvake er så god som “alle” skal ha det til. Altså, god er ho, men eg er mykje meir glad i mange av dei andre bøkene til Fosse.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s