Working class heroes

Seierherrene 
Roy Jacobsen
CappelenDamm 1991
633 sider

Ei av bøkene eg har lese denne sommaren, er Seierherrene av Roy Jacobsen. Då Vidunderbarn vann bokhandlerprisen for eit par år sidan, fekk eg lyst til å lese denne, men eg fekk det føre meg at Seierherrene måtte lesast først. Nå har eg endeleg lese denne omfattande generasjonsromanen, som begynner med fiskarbonden på Helgelandskysten i mellomkrigstida og som slutter med at barnebarna hans starter sitt eige firma i Oslo på slutten av 80-talet. Eg er usikker på om det var verdt tida det tok, men det er i det minste både ei bok eg lenge har tenkt at eg skulle ha lese og ein forfattar eg lenge har tenkt eg skal lese noko av.

Boka åpner, bokstaveleg talt, med eit smell:

Det smalt verre enn i deres villeste fantasier. – Det kuinn ha vørre fa’le, sa gutten som hadde detonert ladningen, som hadde stjålet dynamitten, lederen for denne lille banden på tre fillete barn uten sko, selv om småsøstrene hadde hisset ham opp med å si at han ikke torde.
De reiste seg alle tre og stampet i bakken for å forsikre seg om at den ennå var der. De hadde ull i ørene og var hvite av varme i hodet, de var seks, sju og tolv år, to jenter i en klasse for seg nederst og en stor bror øverst til å passe på dem og ordne opp når faren var på havet og stemora vasket på gårdene i bygda. Etter et smell som dette var de ikke store noen av dem – vannflata utover lignet kokende seimølje, stein og grus falt og falt fra en utømmelig himmel, ekkoet lå som en buldrende ubevegelig sekk over landet, en veldig ørn med vingespissene i horisonten. Farens sprengstoff hadde ligget i en kasse som nesten ikke hadde noen spiker i lokket. Det var bare å plukke gubbene opp, bære dem over jordet i en bastkurv, ombord i båten, ro ned i havet og legge dem under Kjempen, den største steinen i verden, et fjell i fjæra som ikke engang orkanene kunne rikke, en merkestein og et med for uergrunnene utenfor, grønnere av lys emose enn fjellet omkring og synlig fra flere sjømils avstand, fra bygda på den andre siden som ikke var noen bygd, men bare ne lurvete ansamling knebøyde hus, strødd utover der væreieren hadde satt streken sin dengang han ga slavene fri fordi han ikke hadde råd til å ha dem i sitt brød lenger, ja, Kjempen, med sitt blasse, grønne lys, den var en hjelp i mørket for dem alle sammen.

(s. 5).

Det er søskna Gunnar, Randi og Marta som sprenger Kjempen, med dynamitten som faren har tatt med seg heim frå anleggsarbeidet på Grong, ulovleg. Og gjennom den første delen av boka, “Martas sang”, følgjer vi dei tre søskna og dei tre stesøskna deira, gjennom ein strevsom kvardag, sterkt prega av gjeld, tvangsauksjonar og mangel på ressurser. Etterkvart blir Marta sendt ut av heimen, først til ein nabogård, deretter til Oslo, kor ho skal jobbe som tenestepike i ein velståande heim på Grefsen. Både Johan, far til dei tre barna og Marta må streve for å klare seg. Dei er begge representantar for si tids arbeidarklasse, ei gruppe som gjennom heile romanen står i sentrum og som på usentimentalt vis blir skildra som kvardagsheltane under tøffe samfunnsforhold. For Johan er det det å brødfø familien som er den store kampen, for Marta er det språket som er utfordringa. Ho strevar med å lære å lese og når ho kjem til Oslo har ho eit alt for vulgært språk. Marta må streve med å finne seg til rette i det nye livet i hovudstaden, men medan faren sitt strev gjekk på å få dekka basalbehova til familien, foregår Marta sitt strev meir på det sosiale planet, bakgrunnen hennar kolliderer med den borgarlege heimen ho skal arbeide i. Ho arbeider hardt og har ikkje mykje å rutte med, men det er ei utvikling i formen på strevet. Etterkvart møter ho boksaren Frank og får eit forhald til han. I del to, “Gutt”, er det Rogern som fører ordet. Han er yngst av tre brør og sonen til Marta og Frank. Vi følgjer han gjennom tenåra og fram til han og broren har etablert eit EDB-firma. Den siste delen minner om dei utallige oppvekstromanane eg har lese opp gjennom åra. Rogern sitt strev er knytta til konfliktar med lærarar og venner, draumen om jenter og andre langt meir overfladiske problem, enn dei bestefaren streva med. Kontrasten mellom fiskarbonden sitt liv tidleg i romanen, blir tydeleg, då eldstebroren Harald reiser nordover for å overta den forfalne gården etter bestefaren, og dermed vel dette livet framføre studier på Blindern, slik det er forventa. Og i denne delen er arbeidarbakgrunnen til foreldra tydeleg, dei veks opp i ein drabantby på Årvoll og faren som jobbar i steinhugget har store draumar for at gutane hans skal studere og bli noko meir enn han.

Seierherrene er eit svært ambisiøst prosjekt, det er blant anna ein politisk roman om arbeidarrørsla frå innsida, ein generasjonsroman med eit spenn på seksti år, ein historisk roman om dei tøffe tilhøva til fiskarbonden og familien hans, ein oppvekstroman om å vere barn og ungdom på 70-80-talet, ein roman om andre verdskrigen, ein roman om utviklinga av sosialdemokratiet slik vi kjenner det i dag. Det er ein roman som prøver å vere veldig mykje, men som ikkje når heilt opp. Det er noko veldig hektisk over ein roman som skal rekke over så mykje, og dette hektiske preget blir forsterka av språket:

Det er fullt program på Sankthanshaugen, lydanlegg som ikke virker, hundre tusen viktige mennesker som skal fikse ting, på scenen, bak scenen og overalt ellers – peace, og det blir fort klart at Årvollgjengen egentlig ikke hører hjemme her, vi har stadig mer sans for idrett, rock og hærverk enn for fred og sosialisme (sosialisme er tross alt noe fattern driver med, om enn motvillig), for ikke å snakke om det nye moteordet – “bevissthet”. “Bevisste mennesker” har i Årvoll-sammenheng aldri hatt noen god klang. Vi blir da også ganske fort lei av all kulinga, folk som ikke kan gjøre jobben sin, som sier ett to, ett to i mikrofonen i time etter time, mens subbet ligger rundt og sier: – Det gjør vel ikke noe det vel.
(s. 368).

Både i avsnittet over og i innledningsavsnittet sitert over, og gjennom heile boka, er setningane svært lange og svært innholdstette. Det er mange digresjonar og sidesprang i kvar setning. Den omfattande bruken av innskotne leddsetningar og parenteser, gjer at teksten får eit veldig travelt tempo. Eg blir litt anpusten av å lese, det er som å høyre på nokon som ikkje trekk pusten medan dei snakker. Dette språklege, i kombinasjon med at romanen innhaldsmessig har det travelt med å rekke over alle sider av utviklinga til både individa og samfunnet gjennom seksti år, gav boka ein veldig stressande tone. Dette var og grunnen til at eg fleire gonger vurderte om eg skulle legge boka frå meg, eller lese ho ferdig.

Samtidig har boka mange nok sterke sider, særleg på handlingsplanet, til at eg ikkje heilt å legge ho bort. Den siste delen av del 1, som handler om Marta som blir sendt til Oslo heilt aleine, for å arbeide, er den sterkaste delen. Her kjem eg på innsida av forteljinga og karakterane og opplever at boka har eit godt driv. Miljøskildringane er og gode. Mykje av handlinga i den siste delen, er lagt til mitt eige nærmiljø, noko som gir eit ekstra aspekt av gjenkjenning. Bakgrunnen for at eg valde boka, var som sagt å legge eit grunnlag for å fortsette med Vidunderbarn. Men viss skrivemåten og forteljarstilen til Jacobsen er det same i denne romanen, trur eg kanskje eg revurderer det.

5 comments

  1. Jeg har bare lest ei bok av Roy Jacobsen, “Frost” fra 2003, men jeg kjenner meg likevel igjen i det du skriver. Husker at boka i sin tid var ei bokklubbok jeg glemte å avbestille, men at jeg tenkte det ikke gjorde noe. Boka hadde jo fått så mye god omtale, og den hadde handlingen lagt til vikingtida, noe jeg leste mye om akkurat da.

    Men jeg ble skuffet. Hadde du spurt meg før jeg leste omtalen din nå, hadde jeg bare husket at jeg ikke likte boka, ikke hvorfor. Men etter å ha lest dette, tenker jeg at jeg mye av det lå i det språklige. Dette at alle setninger tværes ut og stappes fulle av informasjon. Ingen pustepauser, ingen tempo. Det ødela all framdrift for meg. (Det er selvsagt mulig jeg husker feil, det er tross alt åtte år siden jeg leste boka…)

    Uansett, siden det var skrivemåten jeg ikke likte, gjorde akkurat den leseopplevelsen at jeg aldri har vært frista til å lese mer av Jacobsen. Omtalen din får meg til å tenke at det er rett valg. Det er så mye annet jeg heller har lyst til å lese.

    Fint å ha deg tilbake i bokbloggosfæren. Gleder meg til å lese flere gode bokomtaler hos deg!

    • Eg synest “stemmen” i teksten er veldig viktig for om eg liker ei bok eller ikkje, og denne litt heseblesande forteljarmåten var i alle fall ikkje mi greie. Eg har og Frost ståande i bokhylla (sikkert same bokklubboka som du har gløymd å avbestille), men eg kjenner meg ikkje direkte frista til å gå laus på ho. Samtidig kan eg ikkje la vere å undre meg over kva det er som gjer at så mange er så begeistra for Jacobsen sin forfattarskap. Det er ikkje første gongen eg har vore mindre begeistra for bøker mange les. Men eg lurer litt på kva eg går glipp av.

  2. Jeg har aldri opplevd språket som et problem hos Jacobsen , samtidig mener jeg han har skrevet mange bedre bøker enn de to dere nevner her i kommentarene. Prøv ‘Det nye vannet’, prøv ‘Grenser’, prøv novellene, f.eks samlingene ‘Den høyre armen’ og ‘Fugler og soldater’.

  3. Seierherrene er en av ytterst få bøker jeg har hørt som lydbok. Første del om Marta funket bra for meg. Andre del husker jeg ingenting fra. Jeg er usikker på om det var språket som gjorde det for min del, for Bjørn Sundquist leste som en drøm. Jeg har mer tro på at det skyldtes alt den prøvde å gjøre på en gang, sånn at jeg aldri fikk helt taket på hva som egentlig var prosjektet.

    Når jeg leser innlegget ditt nå skjønner jeg at lydbøker ikke er tingen for meg, for noe av det du nevner som problematisk burde jeg ha klart å skjønne selv da jeg hørte boken. Jeg tror jeg har vanskeligere for å behandle informasjon jeg får auditivt, og trenger skrift for å trenge dypere inn i materien. Blant annet fordi jeg trenger å kunne stoppe opp for å tenke underveis. Interessant.

Legg igjen ein kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s